Jeg skal her se litt nærmere på hvordan man kan finne kostnadsforbruket for ulike produksjonsfaktorer. De finnes mange ulike produksjonsfaktorer. Jeg vil her kun ta for meg bedriftens material- og lønnskostnadene, da disse som regel er de største kostnadsbærerne.

Materialkostnader.

For å produsere økonomiske goder vil bedriften trenge ulike former for materialer. En vanlig inndeling av materialtypene er denne:

Hovedmaterialer - er materialer som inngår i det erdige produktet, og som utgjør en vesentlig del av dette. I stedet for begrepet hovedmaterialer, andvendes ofte råvarer (Naug/Sti - 93).

Halvfabrikata - er ferdige deler eller mellom-produkter som utgjør en del av, eller inngår i, det ferdige produktet (Naug(Sti - 93).

Hjelpematerialer - forstår vi som materialer som ingår i det ferdige produkt, men som bare utgjør en liten del av dette (Naug/Sti -93).

Driftsmaterialer - er materialer som forbrukes under framstillingen av det ferdige produkt, men som ikke inngår i det ferdige produkt (Naug/Sti-93).

I møbelproduksjon er treverk og stoff hoved-materialer. Maling og beis, skruer og bolter er hjelpematerialer. Smøring til møbelfabrikkens maskiner er driftsmaterialer.

I de fleste bedrifter vil det være nødvendig å føre et eget regnskap for materialforbruket (Material-regnskapet). Materialene vil ofte utgjøre en betydelig del av de ferdige produkters verdi, og materialregnskapet bør derfor være et ledd i en effektiv kontroll med innkjøp og forbruk av materialer. Materialkontrollen kan deles inn i to hoveddeler:

         * Innkjøpskontroll

         * Lagerkontroll

Innkjøpskontroll

For å få en jevn flyt i produksjonsprosessen er man avhengig å få materialene man trenger til riktig sted, i riktig kvantum og til riktig tid.  Man trenger derfor en oversikt over materialforbruket, hvilke firmaer som kan levere de aktuelle materialene, og hva materialene koster i innkjøp.

Lagerkontroll

Lagerkontrollen utføres vanligvis ved et lager-regnskap. Lagerregnskapets oppgave er å registrere alt som kommer inn til og som tas ut av lageret.

Når det gjelder råvarer, halvfabrikata, ferdigvarer o.l. vil bedriften i de aller fleste tilfeller ha ulike beholdninger (varebeholdninger). Disse behold-ningene vil sjelden være konstante, og gjør at man ikke uten videre kan sammenligne varekjøpet (utgiften) i en periode med inntektene for samme periode. For å komme frem til riktig resultat, må man først finne forbruket (kostnaden) for perioden, før man kan regne ut resultatet.

Det finnes i prinsippet tre ulike måter å regne ut varekostnaden (varekjøp) for en periode:

1. Man kan ta utgangspunkt i den avanse bedriften beregner når varene selges. Beregningsgrunnlaget for vareforbruket blir da den bokførte salgsinntekten, og beregningen blir slik:

Eksempel:

En bedrift kalkulerer sine varer ved å legge 50% avanse til innkjøpsprisen (inntakskost). I en periode har bedriften bokført et samlet salg på 750 000 kroner. For å beregne varekostnaden (inntakskost for solgte varer) må vi ty til en liten ligning:

Løsningen gir oss en varekostnad (x) på 500 000 kroner.

PS! Avansen beregnes alltid i prosent av inntakskost når det dreier seg om handelsvarer.

2. Det kan føres en nøyaktig oversikt over hva som tas ut av lageret for å selges eller benyttes i produksjonen og veriden av dette. En slik periodisk oversikt vil gi periodens varekostnad direkte.

3. Det kan foretas en opptelling av beholdningen ved overgang fra en periode til den neste. Da kan kostnaden finnes ved følgende beregning:

Metode 1 benyttes oftest i forbindelse med kortperiodiske resultatberegninger hvor det er tilfredsstillende med en tilnærmet riktig kostnadsberegning. Metoden vil sjelden eller aldri gi nøyaktig varekostnad fordi den forutsetter at salgsprisen alltid er den kalkulerte, dvs. at det ikke gis rabatter eller prisavslag. Videre tas det ved denne metoden ikke hensyn til svinn, nye innkjøpspriser eller verdiforringelse på de lagrede varene.

Svakheten ved metode 2 er at verdiforringelse under lagring ikke kommer til syne før i den perioden varene selges, og heller ikke eventuelt svinn vil bli tatt med som kostnad

Metode 3 gir den mest nøyaktige beregningen av varekostnadene både fordi den ikke påvirkes av hvilken pris varene selges for og også fordi den innebærer at verdiforringelse under lagring og svinn blir tatt med som kostnad i den perioden slike ting oppstår. Det  kan imidlertid være svært tidkrevende å foreta en fullstendig opptelling og verdivurdering av varelageret.

Ett av de største problemene når man skal vurdere materialkostnadene for en periode, er å finne ut hvilken innkjøpspris (inntakskost) man skal legge til grunn for vurderingen. Materialene som kjøpes inn settes som regel ikke direkte inn i produksjonen, men blir liggende på lager i kortere eller lengere tid. Tidsforskjellen mellom anskaffelse og forbruk av materialene kan føre til at markedsprisen i forbruksøyeblikket er forskjellig fra den opprinnelige innkjøpsprisen. Det er derfor ikke uten videre gitt at en skal benytte den opprinnelige anskaffelsesprisen i kalkylen. Vurderingen av materialforbruket kan skje til følgende priser.

- Anskaffelsespris

- Gjenanskaffelsespris

- Standardpris.

1. Anskaffelsespris.

Med anskaffelsesprisen mener vi den kostpris som varene virkelig ble anskaffet til. Denne kostprisen kaller vi vanligvis for inntakskost. Med inntaks-kost forstår vi innkjøpsverdien (fakturaverdien) med tillegg av innkjøpskostnader (toll, frakt og andre direkte kostnader som påløper fram til lager). Vi kan derfor sette opp følgende formel:

Et av de største problemene med denne metoden er å finne ut hvilken anskaffelsespris forbruket skal regnes etter. Denne problemstillingen oppstår fordi det ofte er umulig eller hvertfall ikke praktisk å skille de enkelte partiene fra hverandre rent fysisk (Naug/Sti - 93). Vi kan løse problemet ved å velge et teoretisk vurderingsprinsipp. Vi skal her se nærmere på tre prinsipper.

 FIFO - prinsippet

Etter FIFO - prinsippet forutsetter en at de eldste innkjøp benyttes først ved ethvert materialuttak. Verdien av lagerbeholdningen blir på den måten lik verdien av de siste innkjøpte partier (Naug/Sti-93).

			Beholdningsendring			Beholdning
Tekst	Mengde	Pris	Mengde		Verdi		Mengde		Verdi
IB	200	10				200		2000
Kjøp	500	9	500	4500		700		6500
Kjøp	200	17	200	3400		900		990
Forbruk	-200	10	-200	-2000		700		7900
Forbruk	-500	9	-500	-4500		200		3400
Forbruk	-100	17	-100	-1700		100		1700
Kjøp	500	14	500	7000		600		8700
Forbruk	-100	17	-100	-1700		500		7000
Forbruk	-200	14	-200	-2800		300		4200
Forbruk	-200	14	-200	-2800		100		1400
UB			0	0		100		1400
Vi kan oppsummere materialkontoen slik:

Etter FIFO - prinsippet er materialforbruket i perioden Kr. 15.500.- i eksemplet over.

LIFO - prinsippet

LIFO - prinsippet forutsetter at de sist innkjøpte varene benyttes først. Materialforbruket avregnes derfor til anskaffelsespris for de først innkjøpte partiene (Naug/Sti -93).

Gjennomsnittspriser.

Gjennomsnittsprisen av de aktuelle materialpartiene kan enten beregnes som et løpende gjennomsnitt eller som et gjennomsnitt av innkjøpsperioden for en bestemt periode.

Det enkleste er å bruke en gjennomsnittspris for hele perioden, idet prisen da forblir uforandret. Ulempen er at avregningen av materialkostnadene ikke kan skje fortløpende, men må vente til perioden er omme. Løpende gjennomsnittspris går ut på at man regner ut en ny gjennomsnittspris for hvert vareparti som ankommer til lageret. (Naug/Sti - 93)

2. Gjenanskaffelsespris

Med gjenanskaffelsespris forstår vi markedsprisen på det tidspunkt materialforbruket finner sted. Gjenanskaffelsespris svarer til nåpris eller dagspris. For bedriften er dette en hypotetisk pris, fordi innkjøp til den prisen ikke nødvendigvis har funnet sted. I praksis vil vi kunne modifisere prinsippet. Å innhente opplysninger om dagsprisen ved hvert enkelt uttak innebærer et merarbeid som vi kanskje ikke er villig til å påta oss. I så fall kan vi sette dagsprisen sist noterte anskaffelsespris og på den måten oppnå et tilnærmet riktig resultat (Naug/Sti - 93).

Utgående beholdning blir vurdert til gjenanskaffelsespris. Både uttak og beholdning vurderes til gjenanskaffelsesverdi når vi bruker dette prinsippet. Når forbruket avregnes til en annen pris enn anskaffelsesprisen, oppstår det et prisavvik. Prisavviket blir til slutt avsluttet mot en resultatkonto (Naug/Sti - 93).

I tider med stigende priser vil bruk av FIFO-prinsippet føre til at vi bygger på for lave priser på materialer i våre kalkyler, idet det stadig er de elste prisene som legges til grunn. Bygger vi på LIFO-prinsippet vil våre priser være mer aktuelle, ide vi avregner etter prisene for de siste innkjøpene. Først ved bruk av gjenanskaffelse-prinsippet er vi sikret aktuelle priser i våre analyser (Naug/Sti - 93).

For å få en riktig økonomisk vurdering i intern-regnskapet skal vi avregne forbruket av produksjonsfaktorer etter dagens priser. Ved å benytte gjenanskaffelsesprinsippet kan vi derfor si er å få en vurdering av forbruket til aktuelle priseer (Naug/Sti - 93).

			Beholdningsendring		Beholdning
Tekst	Mengde	Pris	Mengde	Verdi	Mengde	Pris
IB	200	10			200	10
Kjøp	500	9	500	4500	700	9
Kjøp	200	17	200	3400	900