I matematikken opereres det med et begrepet som kalles for grensekostnader. Grensekostnaden er en betegnelsen vi bruker for økningen i de totale kostnader når produksjonsmengden øker med en enhet. Produserer man f.eks. spiker er det vanskelig og lite hensiktsmessig å beregne hvor mye kostnadene øker hvis vi øker produksjonen med en spiker. Enklere er det å finne økningen i hvis produksjonen øker med et intervall. F.eks. fra 100 tonn pr. dag til 200 tonn pr. dag.
Differansekostnader (DK) er en betegnelse vi bruker for å beskrive kostnadsøkningen i et intervall. For å finne differansekostnaden lønner det seg å lage en kostnadstabell:
Mengde | STK | DK |
0 | 10 000 | |
100 | 25 000 | 15 000 |
200 | 30 000 | 5 000 |
300 | 38 000 | 8 000 |
Som det går frem av tabellen over øker bedriftens kostnader med 5 000 kroner hvis vi øker produksjonsmengden fra 100 enheter til 200 enheter. Såfremt vi ikke har sprangvise faste kostnader spiller det ikke noen rolle om man beregner differansekostnaden av STK eller VTK. Dette skyldes at de faste kostnadene vil utgjøre det samme uansett hvor stor produksjonsmengden er, og de vil derfor ikke påvirke differansekostnaden.
kostnad ved ny prod. mengde
- Kostnad ved gammel prod. mengde
= Differansekostnad.
Når vi har beregnet DK, er det også mulig å beregne den gjennomsnittlige kostnadsøkningen p.r. enhet innenfor hvert mengdeintervall. Dette kaller vi for differanseenhetskostnader (DEK).

I en tabell kan DEK regnes ut slik:
Mengde | SEK | DEK |
0 | 10 000 | |
100 | 250 | 9750 |
200 | 150 | 100 |
300 | 127 | 23 |