Alle bedrifter som skal starte produksjon/salg av noe, vil pådra seg kostnader i forbindelse med å skaffe seg produksjon- og salgskapasitet Det er umulig å produsere noe hvis man f.eks. ikke har produksjonslokler eller mangler nødvendig utstyr. De kostnadene som påløper for å skaffe seg produksjons- eller salgskapasitet kan inndeles i tre ulike dimensjoner:

Et annet kjennetegn ved kapasitetskostnadene er at de vil påløpe uansett om kapasiteten utnyttes eller ikke. Går f.eks. maskinene på «halv maskin» får man ikke tilbake halvparten av pengene vi betale for maskinene. Man får heller ikke halvert husleien man må betale for de lokalene en holder til i. Kostnadene varierer med andre ord i prinsippet ikke med produksjonsmengden. De blir derfor i bedriftsøkonomisk terminologi kalt for faste kostnader.

De kostnadene som oppstår i forbindelse med utnyttelse av kapasiteten, kalles variable kostnader og vil bli behandlet senere.

Fremstilt i et diagram vi de totale faste kostnadene til se slik ut:

Ser vi på hvor mye de faste kostnadene vil fordyre hvert enkelt produkt, vil en oppdage at kostnaden pr.enhet vil bli mindre jo større produksjonen eller salget blir. Det skyldes at det blir flere enheter å fordele kostnadene på. Hvordan de faste enhetskostnadene vil utvikle seg i forhold til produksjonsmengden kan illustreres slik:

Faste kostnader regnes ut slik:

  Sum kostnader           (STK)

- Variable kostader      (VTK)

= Faste kostnader        (FTK)

Faste enhetskostnader regnes ut slik:

  SEK

- VEK

= FEK

Vanligvis skiller vi mellom følgende typer av faste kostnader:

a) Sprangvise faste kostnader

De faste kostnadene er som tidligere nevnt forbundet med å skaffe bedriften en viss produksjonskapasitet. Hvis produksjonen skal økes ut over denne kapasiteten, må bedriften foreta nye investeringer, f.eks. i større lokaler, ekstra hjelp, nye maskiner e.l. De faste kostnadene vil derfor utvikler seg i sprang når kapasiteten skal økes. Dette skyldes at mange kostnader kun er konstante innenfor visse produksjons- eller salgsintervaller. Øker produksjonen eller salget utover en viss grense, gjør kostnaden et sprang for så å stabilisere seg på nytt (Boye - 89). Dette kan illustreres slik:

Er de faste kostnadene sprangvise vil enhetskostnaden utvikle seg slik:

b) Reversible/irreversible faste kostnader

I forbindelse med kapasitetsutvidelse er det viktig å være klar over at de kostnader som utvikler seg sprangvis, ikke nødvendigvis trenger å gå ned igjen dersom produksjonsmengde skulle reduseres. I så fall er kostnaden irreversibel.

Irreversible kostnader er m.a.o. kostnader som man ikke

kan kvitte seg med igjen. Må man f.eks. bygge en ny fabrikk eller utvide eksisterende lokaler kan man ikke uten videre kvitte seg med disse kostnadene hvis igjen ønsker å redusere prosuksjonskapasiteten. I de tilfellene hvor en  pådrar seg varige kostnader sier vi at kostnaden er irreversibel.

Reversible kostnader er kostnader som man kan kvitte seg med igjen hvis produksjonskapasiteten igjen senkes. Reversible kostnader utvikler seg derfor også sprangvis tilbake. Har man f.eks. leid inn ekstra lager e.l. for å øke kapasiteten for en periode, kan leiekontrakten f.eks. sies opp når behovet ikke lenger er tilstede.

c) Driftsbetingede kostnader/ Stillstandskostnader

En bedrift som innstiller sin virksomhet for en periode, uten at bedriften avvikles, vil fremdeles ha en del faste kostnader som må betales. Dette kalles med en fellesbetegnelse for stillstands-kostnader. F.eks. leie av lokale, vedlikehold m.m.

Vi skiller derfor mellom driftsbetingede kostnader og stillstandskostnader. De driftsbetingede kost-nadene kan vi kvitte oss med hvis vi legger ned produksjonskapasiteten for en periode. Det kan man ikke gjøre med stillstandskostnadene.