Alinsky (1971) hevder at «politiske realister ser verden som den er: en arena for maktpolitikk hovedsakelig tilskyndet av direkte egeninteresser». For dem representerer den politiske rammen det eneste realistiske bildet av organisasjoner. Den fager inn en hel del organisasjonsmessig dynamikk som er fraværende eller bare implisitt i strukturperspektivet og human - resource - perspektivet. Ingen av disse to fortolkningsrammene har på langt nær vært så eksplisitt oppmerksom på den organisasjonsmessige dynamikken i konflikter og maktpolitikk. Den politiske rammen sier at makt og politikk er sentrale elementer i organisasjoner som ikke kan feies under teppet. Dette perspektivet representerer en viktig motgift så vel mot den antiseptiske rasjonalismen vi finner i strukturelle analyser, som den overdrevne optimismen som kommer til uttrykk i enkelte human - resource- utlegninger. Men det politiske perspektivet kan være skyld i sitt eget sneversynt. Kritikerne beskriver to viktige begrensninger for denne fortolkningsrammen:

1. Det politiske perspektivet er så fullstendig konsentrert om politikk at den undervurderer betydningen av både rasjonelle prosesser og samarbeidsprosesser.

2. Rammen er normgivende kynisk og pessimistisk. Den overvurderer konfliktenes uomgjengelighet og undervurderer mulighetene for effektivt samarbeid.

(Bolman/Deal-94).