Ber vi en strukturteoretikerne definere begrepet makt, vil vedkommende sannsynligvis, sette et likhetstegn mellom makt og beslutningsmyndighet. I følge den strukturelle rammen er makt:

« Den lovlige og formelle fortrinnsretten til å fatte beslutninger som er bindende for andre».

Sett fra et politisk perspektiv, er dette en altfor snever definisjon av maktbegrepet. Selv om enkeltindividene eller interessegruppene ikke har noen formell beslutningsmyndighet har de ofte andre former for makt. Beslutningsmyndighet blir derfor bare betraktet som en av mange former for makt innenfor den politiske rammen.

French og Raven (1959), Baldridge (1971) og Kanter (1977) har alle prøvd å definere de viktigste formene for makt. Resultatene de kom fram til har Bolman & Deal gjengitt i sin bok «Nytt perspektiv og ledelse». Under finner du et sammendrag av de viktigste resultatene:

1. Posisjonsmakt (myndighet)
Jo høyere posisjon i et hierarki en person har, desto mer makt har han som oftest (beslutningsmyndighet)

2. Informasjon og fagkunnskap
De som har den informasjonen og fagkunnskapen som skal til for å løse viktige og påtrengende problemer, får automatisk makt.

3. Kontroll over belønning
Folk som kan framskaffe jobber, penger, politisk støtte og andre verdsatte belønninger, er ofte overmåte mektige.

4. Makt gjennom tvangsmidler
Makt gjennom tvangsmidler hviler på evnen til å tvinge, blokkere, gripe inn og straffe. En fagforening kan streike, ledelsen kan foreta en «lockout» og offiserer og politi kan arrestere organisasjonsmedlemmene osv.

5. Allianser og nettverk
For å få ting gjort i organisasjoner må man arbeide gjennom et innviklet nettverk av relasjoner mellom enkeltpersoner og grupper, og det er mye enklere å gjøre det hvis man har venner og allierte. Kotter (1982) fant ut at en av de viktigste forskjellene mellom mer og mindre framgangsrike toppledere var hvor flinke de var til å bygge opp og pleie sitt nettverk av venner, kontakter og allierte. Mindre framgangsrike ledere brukte lite tid på å bygge opp sine nettverk, og hadde mye større vansker med å få ting gjort.

6. Tilgang til og kontroll over agendaen
To av biproduktene av nettverk og allianser er tilgang til arenaene der beslutningene fattes, og evnen til å påvirke agendaene på disse arenaen.

7. Kontroll over fortolkning og symboler
Eliter og opionsledere har ofte stor evne til å definere og til og med påtvinge en gruppe eller organisasjons fortolkninger av omgivelsene.

8. Personlig makt
Mennesker med karisma, politiske evner, talegaver eller evne til å gi uttrykk for visjoner vil ha makt i kraft av sine personlige egenskaper, i tillegg til den makten de ellers måtte ha.

Som det går frem av oppramsingen over, vil det som regel være snakk om å ha formell- og uformell makt.

Formell makt er det enkelt å få, uformell makt er det lagt vanskeligere å få. Da dette krever at vedkommende har helt spesielle egenskaper.