Størrelsen på en organisasjon virker inn på formen på og karakteren til den formelle strukturen (Bolman/Deal-94). Store enheter har f.eks. en tendens til å bli byråkratiske og tungrodde. Samtidig som de ofte blir svært spesialiserte, og ikke uten videre så effektive som de kunne ha vært.

Men det å være liten eller stor, gir i utgangspunktet ikke noe effektiviserings-gevinst. Poenget er i hvilken grad man greier å trekke effektivitetsmessige fordeler av at man er en liten - eller om man greier å ta ut de potensielle fordelene som ligger i å være stor.

Alle organisasjoner har en innebygget motstand mot forandring. For å sikre nødvendige fleksibilitet og tilpasningsevne i en organisasjon må man klare å overkomme og motvirke de kreftene som hindrer forandringen. Det sterkeste virkemidlet i denne sammenheng er å bruke små, fleksible organisasjonsenheter som er klart "tempo-rære" i sin natur, som f.eks. prosjektgrupper, "ad - hoc krati, arbeidsgrupper, kvalitetssirkler o.l.

Praktisk erfaring viser at mennesker funksjonerer best i små grupper hvor mål og hensikt er klart definert for alle. Oppfinnsomhet, kreativitet, fantasi og initiativ trives best i små grupper hvor det er lov til å eksperimentere og prøve nye ideer. Innovasjon og nytenkning blomstrer i grupper hvor folk har anledning til å få gehør for sine tanker og forslag til forbedring.

Store avdelinger og arbeidsenheter virker ofte fremmedgjørende på folk. Det er vanskelig å bli kjent med alle. Rutiner og regler må håndheves av rent fysiske årsaker, og det er vanskelig å tilfredsstille de ansattes behov for kontakt og tilhørighet.