Når kommunene mistet sin kontroll over fylkestinget, mistet de også muligheten til å se de kommunale og de fylkeskommunale tjenestene og investeringene i sammenheng. Det skapte såkalte «gråsoneproblemer». Fylkeskommunene klaget f.eks. på at kommunene ikke bygget ut omsorgsarbeidet tilstrekkelig, med den følge at pasienter som var ferdigbehandlet ble liggende på sykehusene som var fylkeskommunens ansvar. Selv om man skal være forsiktig med å spekulere at dette var bevisst politikk fra kommunenes side, men det er i hvert fall klart at kommunene sparer store beløp at folk ligger på sykehus istedenfor på pleiehjem.

Etter overgangen til direkte valg i 1976 fikk de også gradvis flere offentlige oppgaver. Fra 1979 overtok fylkeskommunene ansvaret for samferdselsektoren, og dermed også samferdsels subsidiene. De bygde ut nærings- og kultursektoren, og fra 1991 fikk de et lokalt totalansvar for å fatte vedtak innen distriktsutbyggingen. Dvs. at fylkeskommunen må bære tapsrisikoen ved de prosjektene som de gir lån og garantier til.

Fra 1988 mistet de ansvaret for sykehjemmene og HVPU - reformen i 1991.

I de siste tiårene har det vært en livlig debatt om hvilke oppgaver og struktur fylkeskommunene, staten og kommunene skal ha, uten at man av den grunn har kommet frem til noen løsning som alle kan enes om. Det vi kan si er at utviklingen av fylkeskommunene har vært nært knyttet til utviklingen i kommune og stat. Med mange små kommuner har et sterkt mellomnivå fremstått som en naturlig løsning. Dette betyr at fylkeskommunenes rolle også i fremtiden vil være avhengig av kommunestrukturen, og at organisering og fordeling av de enkelte oppgavene det offentlige skal løse.