Fylkeskommunen har imidlertid røtter helt tilbake til formannskapslovene fra 1837, da det ble bestemt at ordføreren i herredene (landkommunene) i fylket, fylkesmannen og fogdene skulle samhandles en gang i året for å vedta fylkeskommunens budsjett og behandle andre fylkeskommunale saker. Fylkeskommunene hadde få oppgaver og førte en anonym tilværelse ved siden av stat og kommune. Det var først etter 1945 at dette beslutningsnivået fikk en mer fremtredende plass i forvaltningen. Fylkeskommunen ble båret frem av en stor kommunal ekspansjon i den offentlige sektor etter 2. verdenskrig. Den offentlig ekspansjonen som skyldes at vi måtte bygge landet opp igjen fra grunnen medførte at staten i stadig større grad måtte delegere ansvar og oppgaver til fylkeskommunene og kommunene. I 1950 utgjorde fylkeskommunenes samlede utgifter 356 millioner kroner, mens de utgjorde 47 071 millioner i 1993. Dvs. en økning fra kr. 1.675.- til kr. 12.364.- pr. innbygger i fylket.

Perioden fra 1964 til 1987 var fylkeskommunenes gullalder, dersom en legger vekst i utgiftene til grunn. Utgiftene mer enn firedobles, dels ved at de tradisjonelle oppgavene som sykehus, sykehjem, videregående skoler o.l. ekspanderer, dels ved at nye oppgaver overføres fra staten til fylkeskommunene. I 1990 - årene har fylkeskommunenes vekst begynt å flate ut, noe som skyldes at fylket har mistet ansvaret for flere kostbare oppgaver gjennom nye reformer og lover.

Fram til 1964 var fylkeskommunen en sammenslutning av herredene i fylket. Det var ordførerne som satt i fylkestinget, og det var herredskommunene som sto for fylkeskommunens skatteinntekter gjennom den såkalte repartisjonsskatten. Repartisjonsskatten var den skatten kommunene ble pålagt å betale i «medlemsavgift» til fylkeskommunen, og ble beregnet etter kommunenes inntekt og formue.

Fylkeskommunens funksjon var hovedsakelig:

·     Oppgaver som var for store for den enkelte kommunen. F.eks. drift av sykehus, videregående skoler og bygging/vedlikehold av veier.

·     Fordeling av det statlige utjevningstilskuddet til kommunene. Tilskuddet skulle bidra til at fattige kommuner ikke måtte skattelegge sine innbyggere hardere enn rike kommuner. Fylkeskommunene fungerte som et utjevningsbasseng mellom fattige og rike kommuner.

·     Finansiering av virksomhet som ble drevet av andre offentlige organer eller private.

Siden fylkesmannen ved siden av å være øverste leder av fylkeskommunens administrasjon og formann i fylkesutvalget, også var fylkeskommunens rettslige representant, hadde vedkommende en meget sterk stilling.

Fylkestinget hadde sin legitimitet og mandat fra kommunene, og ikke befolkningen.

I denne perioden ble også byene tatt inn i fylkeskommunene, samtidig som de stadig fikk tildelt flere oppgaver. Antall folkevalgte representanter til fylkestinget steg drastisk. I tillegg fikk de stadig større «makt» gjennom det stadig økte sektorlovgivning, og begynte å utvikle seg som en uavhengig tjenesteytende enhet. Noe landkommunene mislikte.

Kommunene fikk mindre overføringer fra fylkeskommunene, og måtte stadig betale mer i repartisjonsskatt siden fylkeskommunenes ansvarsoppgaver stadig økte.

Fylkeskommunenes administrasjon utviklet seg raskt, ved at det bl.a. ble etablert egne fylkeskommunale etater som fikk ansvaret for egne sektorer. Det ble også et klarere skille mellom politikere og administrasjon. Fylkesmannen fikk rene administrative oppgaver, og mistet sitt verv som formann i fylkestinget. Heretter var det fylkesordføreren som skulle være leder av både fylkestinget og fylkesutvalget. Fylkesordføreren ble valgt for en periode av 4 - år. Fylkeskommunale nemnder, også kalt underutvalg, ble gjort permanente.

Fylkesmannen har ansvaret for tildelingen av skatteutjevning og tilsyn med kommunale sektororganer gjennom bl.a.:

Fylkeslegen                  når det gjelder tilsyn med helsesektoren

Skoledirektøren             når det gjelder tilsyn med skolesektoren.

Høsten 1975 ble det for første gang holdt direkte valg til fylkestinget, og de nyvalgte representantene tov over fra de kommunevalgte fra 01.01.76. Det gle også flere fylkestingsamlinger, noe som medførte en mer kontinuerlig aktivitet fra fylkestinget side.