Fylkeskommunen har imidlertid røtter helt tilbake til formannskapslovene fra 1837, da det ble bestemt at ordføreren i herredene (landkommunene) i fylket, fylkesmannen og fogdene skulle samhandles en gang i året for å vedta fylkeskommunens budsjett og behandle andre fylkeskommunale saker. Fylkeskommunene hadde få oppgaver og førte en anonym tilværelse ved siden av stat og kommune. Det var først etter 1945 at dette beslutningsnivået fikk en mer fremtredende plass i forvaltningen. Fylkeskommunen ble båret frem av en stor kommunal ekspansjon i den offentlige sektor etter 2. verdenskrig. Den offentlig ekspansjonen som skyldes at vi måtte bygge landet opp igjen fra grunnen medførte at staten i stadig større grad måtte delegere ansvar og oppgaver til fylkeskommunene og kommunene. I 1950 utgjorde fylkeskommunenes samlede utgifter 356 millioner kroner, mens de utgjorde 47 071 millioner i 1993. Dvs. en økning fra kr. 1.675.- til kr. 12.364.- pr. innbygger i fylket.

Perioden fra 1964 til 1987 var fylkeskommunenes gullalder, dersom en legger vekst i utgiftene til grunn. Utgiftene mer enn firedobles, dels ved at de tradisjonelle oppgavene som sykehus, sykehjem, videregående skoler o.l. ekspanderer, dels ved at nye oppgaver overføres fra staten til fylkeskommunene. I 1990 - årene har fylkeskommunenes vekst begynt å flate ut, noe som skyldes at fylket har mistet ansvaret for flere kostbare oppgaver gjennom nye reformer og lover.