Ansvarlig redaktør og daglig leder for OnNet AS. Utdannet Diplom økonom og -markedsfører fra NMH/BI, med mellomfag i markedskommunikasjon. Det laveste forvaltningsnivået i Norge er kommunesektoren, og en stor del av den offentlige forvaltningen skjer på dette nivået. Kommunene produserer og iverksetter offentlige tjenester, samtidig som de er et fullverdig politisk administrativt nivå.
Få land har så mange kommuner pr. innbygger som Norge. Vi kan derfor kalle Norge for et kommunalisert samfunn, i betydningen preget av kommunal virksomhet. Undersøkelser viser også at kommunen er den offentlige instans som innbyggerne mener betyr mest for deres daglige virke, og som de har størst tiltro til.
Når det gjelder desentralisering av politisk autoritet skiller man i utgangspunktet mellom de såkalte enhetsstatene og de føderale systemer.
Enhetsstater og føderale systemer
Karakteristisk for de såkalte enhetsstatene er at den politiske autoritet har sitt utgangspunkt i ett senter. Herfra skjer det så en delegering av myndighet til geografisk avgrensede enheter på lavere nivå, f.eks. fylkeskommuner og kommuner. Lokal makt er i disse systemene i ytterste instans avledet statsmakt. Enhetsstatssystemet praktiseres i alle nordiske land.
I de såkalte føderale systemer er det i noen grad motsatt. Her kan makten ha sitt utspring i de ulike delsystemer (delstater), og fordelingen av myndighet er gjerne nedfelt i en konstitusjon som regulerer forholdet mellom sentralt (føderalt) og lokalt nivå. Nasjoner som praktiserer et slikt system er USA, Canada og Tyskland.
Kommunene som avledet statsmakt
Kommunene i Norge har ikke sitt selvstyre nedfelt i grunnloven eller andre nasjonale lover, slik som kommunene i de andre nordiske landene har det. Kommunene i Norge er formelt sett organer som staten har opprettet fordi de har funnet dette hensiktsmessig. Kommunenes selvstyre er et resultat av at staten har delegert myndighet og oppgaver til dem. I teorien kan derfor staten bestemme seg for å avskaffe kommunene, hvis vi ser bort i fra den sedvaneretten kommunene kan påberope seg juridisk.
Den norske lokalforvaltningen er i stor grad basert på det vi kan kalle den nordiske modellen. Dvs. at vi har valgt å kanalisere en svært stor andel av den samlede offentlige virksomheten til lokalplanet gjennom kommunene. Målet med en slik politikk har vært å prøve å gjøre den offentlige politikken og tjenesteytingen mer følsom for lokale variasjoner og lokale krav gjennom at direkte folkevalgte politikere i kommunene skal kunne øve direkte innflytelse og kontroll.
En annen viktig grunn til å overlate mest mulig lokalstyre til lokalsamfunnene, representert ved kommunene, er å skape deltakelse og oppslutning fra folket. Dette er viktige mål siden det politiske systemet kun kan bli demokratisk hvis folket slutter opp om systemet og gir sin stemme gjennom frie valg. Kommunene har også en funksjon som «skole» for fremtidige politikere til riksplan.
Selv om kommunene og fylkeskommunene baserer sin virksomhet på avledet statsmakt, er de likevel rettssubjekt, og ikke en del av den hierarkisk oppbygde statlige forvaltning. Det er derfor ingen direkte kommandolinjer verken fra regjeringen eller Stortinget til kommunene. Rettslig sett er det ordføreren som er kommunens representant i tvistemål saker.
Kommunenes komparative fortrinn sammenlignet med andre forvaltningsnivåer, er nærhet. Her ligger kilden til mobilisering og deltakelse, men også et argument for at lokalt folkestyre kan være et effektivt styresett. Kommunenes legitimitet vil øke i den grad de viser seg å være velegnet som formidler av offentlige goder og tjenester.
Grovt sett kan vi si at statens styring av kommunene skjer gjennom:
* Påbud
* Økonomiske virkemidler
* Kontroll
Populært fremstilles dette ofte som en slags blanding av «pisk og gulrot» politikk. Dvs. at sentrale myndigheter enkelte ganger direkte griper inn med lover og regler som kommunene er pliktig til å følge, mens de andre ganger oppretter tilskuddsordninger som skal stimulere kommunene til å vri oppmerksomheten i bestemte retninger.
Statens styring av kommunene er nokså sterk, og det er et åpent spørsmål om den har økt eller avtatt de seneste årene. Det er imidlertid klart at kommuneloven har gitt kommunene større «frihet».
Samlet kan man si at kommunal selvstyre i Norge i betydelig grad er preget av en funksjonell legitimitet. Kommunene oppnår ikke sin sterke posisjon primært fordi politikerne på det nasjonale plan har ønsket å hegne om liberale prinsipp som maktspredning og lokal autonomi, men fordi kommunene har vist seg å være nyttige redskaper for å iverksette nasjonal politikk.
Kommunene nyter i stor grad tillit hos innbyggerne fordi de produserer fellesgoder og -tjenester som de i egenskap av brukere vil ha. Kommunene gir også innbyggerne en lokal identitet.