Det sies ofte at organisasjonene har korporative trekk. Philippe Schmitter har tatt til ordet at begrepet «korporatisme» bør forbeholdes organisasjonssystemer som har visse bestemte kjennetegn, og ikke brukes allment om interesserepresentasjon i forvaltningen. Korporative trekk vil være fremtredende dersom vi innen funksjonelt differensierte områder finner organisasjoner som innbyrdes er hierarkisk ordnet, og som har oppnådd tilnærmet representasjonsmonopol overfor myndighetene. Medlemskap i organisasjonene vil ha karakter av tvang. Organisasjonenes posisjon i dette systemet vil være anerkjent av myndighetene. Til gjengjeld må organisasjonene akseptere en viss grad av offentlig kontroll med interne prosesser i organisasjonene. F.eks. ledelsesutvelgelse.

I vår terminologi vil korporativisme betegne trekk ved den politiske makroorganisasjon. For å kunne snakke om korporative trekk er det ikke bare en forutsetning at samhandlingssystemet er segmentert, men også at de kjennetegnes ved overnevnte trekk.