De frivillige organisasjonene fikk sitt gjennombrudd i 1880 - årene, da det ble dannet en rekke lokale foreninger. De landsomfattende organisasjonene ble imidlertid ikke vanlig før etter århundreskiftet.

Frem til 1960 - 70 hadde vi en voldsom vekst i antall organisasjoner her i Norge. I det siste tiåret har tendensen vært å danne stadig flere større organisasjoner. Antall organisasjoner har derfor blitt redusert, til tross for at deres medlemstall har økt.  Årsaken til at stadig flere organisasjoner slår seg sammen eller innleder forpliktende samarbeid, skyldes at de både ønsker og trenger større makt og flere ressurser for å kunne forsvare sine medlemmers interesser og krav. Ønsket om å større strukturalisering med større organisasjonsenheter henger også nært sammen med det kapasitetsproblemet mange organisasjoner har fått i sin kontakt med forvaltningen. Forvaltningen er byråkratisk og tungrodd. Alle vedtak skal følge tjenesteveien, og vanlig saksbehandlingsprosedyrer skal følges. Dette krever ekspertise, dokumentasjon og kapasitet til å lage utredninger o.l. som forvaltningen trenger for å kunne treffe en beslutning. Men viktigst er kanskje ønsket om å bli hørt og tatt seriøst. Kommer en person til finansministeren og sier at skattesystemet må tilpasses en spesiell gruppe i samfunnet, kan man være temmelig sikre på at finansministeren ikke kommer til å høre på vedkommende. Annerledes stiller det seg hvis 200.000 mennesker kommer med kravene. Da må finansministeren høre på kravene, og se om de er berettige. Dette fordi det kan få store politiske konsekvenser hvis kravene til en så stor gruppe mennesker blir oversett.

Selv om utviklingen går mot større organisasjoner som samarbeider tettere, finnes det også sterke krefter som er i mot denne utviklingen. Dette fordi det i praksis ofte har vist seg at organisasjonens ikke har blitt mer effektive eller klart å oppnå bedre resultater ved å slå seg sammen med andre, og da er jo hele hensikten med sammenslåingen borte. Eller hva ? Et annet argument som brukes mot strukturalisering av organisasjonene, er at større enheter svekker det interne demokratiet i organisasjonene. Dette ved at avstanden mellom medlemmene og ledelsen i organisasjonen øker. Antall nivåer mellom topp og bunn øker, tjenesteveien blir lengre, byråkratiet øker, samholdet reduseres og medlemmene blir ikke like lenger like entusiastiske og idealistiske.  Et annet problem som dukker opp når organisasjonene begynner å slå seg sammen eller inngå et forpliktende samarbeid, er at det interne konfliktnivået i organisasjonen øker. Organisasjonenes overordnede mål er å forsvare og fremme medlemmenes interesser og behov. Dette forutsetter at de fleste medlemmene har de samme interessene og behovene. Når organisasjonenes størrelse øker, sier det seg selv at antall interesser som skal beskyttes også øker. Det gjør det vanskeligere å forenes om mål som alle medlemmene er enige i. For å tilfredstille flest mulig inngås det ofte kompromiss, som i realiteten verken er ful eller fisk. Det vil si at man blir enige om vage og nærmest intetsigende målsetninger som det er vanskelig for medlemmene å identifisere seg med, og kjempe for. Større organisasjoner betyr normalt at det blir satt mer makt bak kravene, men betyr samtidig at det blir færre interesser som blir ivaretatt. Dette fordi det blir færre organisasjoner som tar opp borgernes interesser og behov. Faren for at viktige samfunnsproblemer ikke skal bli tatt opp øker derfor i takt med sammenslåingene av organisasjonene.

Skånlandkomiteen kom frem til at hvis enkelte organisasjoner får stor makt eller stor beslutningsmyndighet angående saker som har stor betydning for andre organisasjoner, vil sannsynligheten for strukturrasjonalisering øke, ved at flere vil prøve å skaffe seg innflytelse gjennom de som får plass ved forhandlingsbordet. En antar at sjansene for sammenslåinger er størst i samfunn preget av høy grad av enighet, og i situasjoner preget av høy grad av konflikt og poliralisering.

I 1999 fantes det omkring 2400 frivillige organisasjoner i Norge, med en gjennomsnittlig medlemsmasse på 10.000 medlemmer. Av de landsomfattende organisasjonene var omtrent 60%  arbeids- og næringslivs organisasjoner, og omkring 25% av organisasjonene hadde bare bedrifter som medlemmer.