Ingen land i verden har flere interesseorganisasjoner pr. innbygger enn Norge. Norge er derfor det vi kaller et organisasjonssamfunn. Dvs. et samfunn som preges av frivillige organisasjoner som er opprettet for å beskytte og ivareta medlemmenes interesser.

Fremveksten av organisasjonssamfunnet har bidratt til at store, komplekse organisasjoner i stadig større grad dominerer våre liv. Organisasjonssamfunnet har resultert i at vi har fått nye måter å organisere samfunnet på, og det blir vanskeligere å drive politisk aktivitet uten å samarbeide med en eller flere interesseorganisasjoner. Organisasjonssamfunnet har kort sagt resultert i at det har utviklet seg et gjensidig avhengighetsforhold mellom forvaltningen og de frivillige organisasjonene. Det faktum at de fleste politiske tiltak, forskrifter og lover blir utformet i et nært samarbeid med interesse- organisasjonene er et godt eksempel på dette. I mange tilfeller har også organisasjonene fått delegert myndighet til myndighetsutøvelse av et departement. Dvs. at de har fått kompetanse til å kontrollerer eller utfører tiltak på vegne av forvaltningen. Som man seer er det nærmest umulig å forstå den offentlige politikken uten å se den i sammenheng med organisasjons livet.

Enkelte mener at det ikke er riktig å betrakte Norge som et organisasjonssamfunn hvor alle grupperingene og alle interesser har sine organisasjoner som kjemper for deres sak. Dette fordi:

a) 60 % av arbeidstakerne er ikke medlem av noen yrkesorganisasjon

b) Mange organisasjoner er ressursfattige, og har ikke de samme mulighetene til å få gjennom sine meninger og synspunkter.

c) Mange organisasjoner har ikke «forhandlingsrett» med offentlige myndigheter på topp nivå.

d) Mange interesser er ikke ivaretatt av organisasjoner som har «forhandlingsrett».