Regjeringens kompetanse har sitt rettslige utgangspunkt i Grunnloven og senere konstitusjonell sedvanerett.

Forvaltningens legitimitet og oppgave

Forenklet kan vi si at forvaltningens hovedoppgave er å iverksette de politiske målene som Stortinget vedtar. I land med parlamentarisk styreskikk får forvaltningen sin legitimitet ved at forvaltningens øverste ledelse, regjeringen, blir utnevnt av et flertall i nasjonalforsamlingen. Dvs. Stortinget. De øvrige administrative enhetene i statsforvaltningen har sin legitimitet og myndighet gjennom det skrevne regelverket som er godkjent demokratiske utpekte organer.

Kongens posisjon

I følge Grunnloven er Kongen den øverste lederen av forvaltningen i Norge. Reelt sett er det imidlertid regjeringskollegiet, med statsministeren som leder, som er det bestemmende og utøvende organet. Kongens rolle i stats livet er i dag symbolsk og av formell karakter. Hans medvirkning er imidlertid fortsatt nødvendig dersom regjeringen skal kunne treffe formelt riktige og gyldige beslutninger på statens vegne. Dette fordi slike beslutninger normalt bare kan gjøres gjennom kongelige resolusjoner.

Kompetansegrenser

·     Regjeringen har ikke kompetanse til å binde Stortinget rettslig på alle forvaltningsområdene. Stortinget kan i tillegg når som helst trekke tilbake den kompetanse de har gitt regjeringen gjennom forskifter eller vedtak, ved å utstede generelt bindende instrukser eller ved direktiver i enkeltsaker. 

·     Regjeringen kan ikke gripe inn i «borgernes rettsfære» uten hjemmel i formell lov, dvs. lov som er vedtatt av Odelstinget og Lagtinget.  At regjeringen ikke kan pålegge enkelt personer plikter eller redusere deres rettigheter uten lovhjemmel følger av legalitetsprinsippet som er en del av forfatningsreglene. I særlige tilfeller kan imidlertid regjeringen utstede provisoriske anordninger når Stortinget ikke er samlet.

·     Når det gjelder statens eget rettsområdet, har Stortinget gjennom den konstitusjonelle utvikling gitt regjeringen en alminnelig, men ikke ubegrenset, myndighet til å treffe beslutninger som er binder regjeringen.

·     Regjeringen (Kongen) er øverste leder for kirken, Forsvaret og utenrikstjenesten.

·     Regjeringen (Kongen) forvalter statens eiendom

·     Regjeringen kan ikke uten formell lov fatte forvaltningsvedtak som bare gjelder bestemte personer

·     Regjeringen har rette til å ansette og avskjedige embetsmenn.

·     Regjeringen har en alminnelig adgang til å delegere myndighet og arbeidsoppgaver. Men det gjelder visse grenser for hva som kan delegeres, til hvem det kan delegeres til og på hvilke vilkår.

·     Regjeringen kan utstede instrukser om saksbehandling o.l.