Gjennom oppbygningen av forvaltningsrevisjonen har Riksrevisjonen utvidet sitt arbeidsområde til å gjelde såkalt kritisk revisjon. Forvaltningsrevisjonen blir av Riksrevisjonen definert som:

«Systematisk vurderinger av bruk og

forvaltning av offentlige midler og verdier».

Forvaltningsrevisjonen tar utgangspunkt i «forvaltningens oppgaver, ressursbruk og oppnådde resultater», og innebærer at Riksrevisjonen i mindre grad enn tidligere nøyer seg med å granske regnskaper med sikte på å finne feil som kan lede til ansvar. De ser også på hvilke metoder og ressurser som er brukt, samt hvilke resultater som er oppnådd. De kontrollerer også om Stortingets vedtak er blir gjennomført uten unødig opphold, og om bruken av midlene er økonomisk forsvaling og i samsvar med lover og vedtak. Riksrevisjonen avgir enten innstilling til desisjon overfor Stortinget, eller de avgjør selv hva som må gjøres. Før Riksrevisjonen utarbeider slike konstitusjonelle antegnelser (forlag til desisjon), blir saken vanligvis forelagt departementet saken tilhører.

Loven omhandler to slags desisjoner:

·       Ansvarsdesisjon. En ansvarsdesisjon innebærer at staten fremsetter et krav mot en ansvarlig person i forvaltningen.

·       Ikke ansvarsdesisjon. Dvs. at Riksrevisjonen retter kritikk mot noen på grunn av regnskapsførselen eller andre uheldige forhold av betydning for forvaltningen, uten at noen personer blir gjort ansvarlig for handlingen.

Som en oppsummering kan vi si at Riksrevisjonen er opptatt av å unngå at forvaltningens eget administrative ansvar skal bli redusert, eller at funksjonsfordelingen mellom Stortinget og regjeringen skal bli uklar.