Stortinget har gjennom sitt kollegiale beslutningsprosess, tverrpolitiske sammensetning og sitt beskjedne sekretariat, små muligheter til å vurdere og enes om alternative løsninger til alle de forslag forvaltningsapparatet utarbeider og regjeringen legger fram, innen rimelig tid. Stortinget har derfor i stadig større grad overlatt utredningsarbeidet av de forslagene som blir fremmet til regjeringen og forvaltningsadministrasjonen. Selv om det gjerne blir nedsatt offentlige utredningsutvalg når nye lover eller større reformer skal utformes, deltar stortingsrepresentantene sjelden i disse utvalgene.

Siden det er regjeringen og forvaltningsadministrasjonen som hovedsakelig tar seg utredningsarbeidet, er det langt på vei de som legger premissene for den videre debatten og behandlingen av de saker som legges frem for Stortinget. De har derfor betydelig makt, selv om Stortinget har det siste ordet.

Når man skal vurdere Stortingets myndighetsområde, er det viktig å være klar over at selv om det er Stortinget som fastsetter de politiske målene, trekker opp retningslinjene og bevilger de nødvendige pengene, er det regjeringen som ofte bestemmer det endelige innholdet. Dette fordi det sjelden er mulig eller hensiktsmessig å formulere politiske mål så detaljert at gjennomføringen av dem blir en verdinøytral virksomhet. I betydelig grad er det først ved gjennomføring av mål og anvendelsen av regelverket at de får sitt innhold. Siden det er regjeringen og forvaltningsadministrasjonen som står for gjennomføringen og anvendelsen av regelverket får de stor innflytelse på det endelige innholdet.