Ser vi på hvordan lovene og håndhevningen av dem har utviklet seg i årenes løp, oppdager vi et mønster som veksler mellom det Jens Arup Seip kaller «motstandsteori» og «herreteori».

Forskjellen mellom motstandsteori og herreteori kan forenklet forklares slik:

Motstandsteori går ut på at domstolene skal være helt uavhengig den politiske makt. Domstolene skal ikke kunne brukes som et redskap for å få gjennomført politiske mål. Domstolenes oppgave skal være å kontrollere hvordan den politiske makt blir brukt.

Herreteori er det motsatte av motstandsteori. I tider med herreteori spiller domstolene på lag med den politiske makt. Det vil si at man bruker domstolene som et middel til å få gjennomført politiske mål og avgjøre politiske stridsemner.

I følge Jens Arup Seip kan utviklingen av den norske rettstenkningen sammenfattet til fire faser som veksler mellom overnevnte to teoriene.

Den første fase går fra 1814 til 1830 - årene, og er en periode som er preget av motstandsteori. Dvs. en autonom rett settes opp mot makten. Neste fasen er den realistiske Schweigaard - perioden som går fra 1830 til 1880. I denne perioden tok juristene med «selvfølge det hele ansvar for sitt lands politikk», og den kjennetegnes av «herreteori». Den tredje fasen går fra 1880 til 1918 og domineres igjen «motstandsteorien» ved den Hagerupske konstruktivisme. I mellomkrigstiden kommer imidlertid «herreteorien» igjen til å dominere i Norge. Nå i form av en aksept av den politiske makts dominans, en slags oppgivelse av autonomien.

Utviklingen kan illustreres slik: