Ansvarlig redaktør og daglig leder for OnNet AS. Utdannet Diplom økonom og -markedsfører fra NMH/BI, med mellomfag i markedskommunikasjon. Når domstolene skal avgjøre en rettstvist, bruker de ikke kun lovverket for å avjøre hvem som har rett og hvem som har galt. For å løse en rettstvist vil dommerne normalt benytte seg av følgende rettskilder:
a) Skrevne rettsregler (Lovverket)
b) Sedvanerett
c) Rettspraksis
d) Forvaltningspraksis
e) Juridisk teori
f) Forskrifter, forarbeider o.l.
g) Reelle hensyn
De skrevne rettsregler er selve primærkilden i det norske rettssystemet, og hovedregelen er at loven skal følges. De er imidlertid ikke alltid like lett å alltid forstå hva lovgiverne egentlig har ment, noe som skyldes at de fleste lover er generelle. Dette for å fange opp flest mulig forhold. De fleste rettstvister vil derfor bli løst ved å tolke loven. Tolkningen av loven vil skje etter en av følgende tolkningsprinsipper:
Innstrenkende tolkning vil si at man tolker loven mer innskrenkende enn det som går frem av ordlyden. Ved å tolke loven innskrenkende går man ut i fra at lovgiveren har ment at enkelte forhold ikke skal bli rammet av loven.
Utvidende tolkning er det motsatte. Tolker man loven utvidende går man ut i fra at lovgiver har ment at loven skal fange opp forhold som ikke eksplisitt er nevnt i lovteksten.
Antitetisk tolkning vil si at man ser på hva konsekvensen av det motsatte vil være. Står det f.eks. i loven at det er forbudt å kjøre bil i beruset tilstand, kan man tolke loven antitetisk og komme frem til at det er lov å kjøre bil i edru tilstand (antitetisk).
Det er imidlertid ikke alltid nok å tolke loven for å kunne løse rettstvisten. Dette fordi man kan oppleve at flere ulike lover regulerer det samme rettsspørsmålet, og at de ulike lovene gir ulike løsninger på rettstvisten. Dette kalles en rettskollisjon. For å unngå slike rettskollisjoner brukes følgende prioriteringsprinsippene for å løse problemet:
1. En lov av høyere orden går foran en lov av lavere orden 2. En spesiallov går foran en generell lov 3. En ny lov går foran en eldre lov |
I tillegg har de ulike lovene også en innbyrdes rangordning som man må ta hensyn til. Pyramiden under viser lovenes rangordning.
Siden lovverket ikke er utformet for å fange opp alle tenkelige forhold og situasjoner, opplever man ofte at det oppstår rettstvister som det ikke finnes noen løsning på i lovverket. I slike situasjoner må dommerne utelukkende støtte seg på de øvrige rettskildene.
Sedvanerett vil si de uskrevne reglene som er oppstått i samfunnet over tid, og som folk innretter seg etter og bruker som gjeldene rett (Skikk og bruk). Sedvanerettsregler har i likhet med de vanelige rettsreglene fått rettstatens autoritet bak seg i Norge.
For at praksis eller sedvane skal kunne brukes som rettskilde og bli tillagt rettslig betydning på lik linje med de skrevne rettsreglene, må forholdet oppfylle tre vilkår.
De tre vilkårene er:
* Retten er brukt konsekvent i lang tid * Retten er brukt regelmessig * Retten er brukt i den tro at den bygde på en virkelig rettsregel |
Ser vi bort fra lovteksten, er antagelig rettspraksis den mest brukte rettskilden. Rettspraksis vil si at man ser på hvordan rettsapparatet har løst liknende saker. Grunnen til at rettspraksis blir så mye brukt som rettskilde, skyldes at det skal være likhet for loven, og at rettspraksis fanger opp en rekke forhold som ikke står eksplisitt nevnt i loven. Rettspraksisen gjør det også lettere for dommerne å tolke loven i tråd med den rådende oppfatningen. For å unngå rettskollisjoner på dette området finnes det også her en rangordning av ulik rettspraksis. Minst betydning har dommer i forhørsretten, mens høyestesrettsdommer danner presedens. Dvs. at de danner standarden for hvordan lignende saker skal behandles i fremtiden. En lagmannsrettsdom kan f.eks. ikke stride mot en høyestesrettsdom. Det er kun høyestesrett selv som har lov å treffe en ny dom som strider mot en tidligere dom i høyestesrett.
Det er ikke bare domstolene som tar standpunkt til rettspørsmål. Den offentlige forvaltningen tar også rettslige avgjørelser på en rekke områder, og siden de er spesialister på sitt felt, velger dommerne ofte å se på hvordan de har løst lignende saker. F.eks. ved å se på vedtak fattet av Markedsrådet, Forbrukerombudet, Datatilsynet og Prisdirektoratet.
Hvis ikke de allerede nevnte rettskildene sier noe særlig om hvordan en rettstvist bør løses, støtter dommerne seg til juridisk litteratur på området. Dette er litteratur som er skrevet av juridiske professorer eller andre personer eller organer med særskilt innsyn i det aktuelle emnet.
Det er ikke alltid de rettskildene som jeg hittil har nevnt gir noen løsning på problemet. I slike tilfeller må man stole på sin egen vurderingsevne når man skal ta stilling til et rettsspørsmål. Hva er mest rettferdig, tatt alle forholdene i betraktning ? Hvordan ville en vanlig mann i gata (bonus father familia) sett på saken ?