Ansvarlig redaktør og daglig leder for OnNet AS. Utdannet Diplom økonom og -markedsfører fra NMH/BI, med mellomfag i markedskommunikasjon. Det finnes en rekke ulike typer domstoler. For oversiktens skyld er det vanlig å dele de ulike domstolene inn i to hovedgrupper:
- Alminnelige domstoler
- Særdomstoler
De alminnelige domstolene består av en rekke domstoler som er organisert i et hierarkisk system. Det laveste nivået er forhørsretten, mens det øverste nivået er høyesterett.
En annen årsak til at det er lite hensiktsmessig å bringe alle saker inn for høyesterett, er prinsippet om at « Høyesterett danner presidens». Dvs. at domstolene som befinner seg på et lavere nivå i pyramiden må følge Høyesteretts praksis i lignende saker. Har en lignende sak tidligere vært behandlet av Høyesterett, vil den automatisk bli avvist. Dette fordi resultatet av domsbehandlingen vil bli den samme. Dette har vært et viktig prinsipp i norsk rett, siden dette gir borgerne «rettssikkerhet». Dvs. sikkerhet for at alle blir behandlet likt.
Forliksrådet er det laveste nivået i sivile saker, og med unntak av bl.a. varemerke saker må alle saker gjennom forliksrådet før de kan behandles i herreds - eller byretten. I enkelte mindre saker kan forliksrådene etter omstendighetene avsi dom. Dette er særlig praktisk i f.eks. mindre inkasso saker. Gjelder rettstvisten en forbrytelse etter straffeloven, heter retten forhørsretten og ikke forliksrådet. Når det gjelder forhørsrettens betydning, blir den hovedsakelig brukt til å avgjøre om Politiet kan varetektsfengsle en person eller ikke. Det er også forhørsretten som avgjør hvor lenge Politiet kan holde vedkommende varetektsfengslet.
Saker som ikke blir avgjort i forliksrådet eller som blir anket, går til herred- eller byretten. Herreds og byretten er bare forskjellige navn på samme domstol. I landkommuner bruker man Herredsretten og i bykommunene bruker man betegnelsen byretten. På enkelte rettsområder opptrer herreds- og byretten av og til under andre navn. Når retten f.eks skal behandle et dødsbo eller et konkursbo, kalles den skiftesretten. Skal retten behandle saker om tvangsfullbyrdelse kalles den namsretten, og skjønnsretten når den skal ta stilling til spørsmål som etter loven skal avgjøres ved skjønn (f.eks erstatning i forbindelse med tvangssalg av fast eiendom).
Saker som blir avgjort i herreds eller byretten kan ankes videre til lagmannsretten og evt. til høyesterett. For at saker skal kunne ankes til lagmannsretten eller høyesterett må de ha en viss størrelse.
Hvor mange dommere som deltar under behandlingen av rettstvisten, er avhengig av hvilken domstol som behandler saken. Diagrammet under viser hvordan de ulike domstolene er sammensatt.
Som det går frem av illustrasjonen over, opereres det i norsk rett med to ulike dommertyper: fagdommere og lekdommere.
Forskjellen på en fagdommer og en lekdommer er at en fagdommer er utdannet jurist og er fast ansatt som dommer, mens en lekdommer kun er en vanlig borger som er trukket tilfeldig ut av kommunelisten over kommunens innbyggere. De eneste kravene som stilles for å bli utnevnt som lekdommer er at man tidligere er ustraffet og at man ikke er inhabil.
Årsaken til at man trekker inn vanlige borgere i behandlingen av rettstvisten, skyldes at man ønsker å få «folkets syn» på saken. Dette fordi den rådende samfunnsmoralen er et viktig kriterium når rettstvister skal avgjøres, og en sikkerhetsventil mot at rettsvesenet skal utvikle seg i en retning som ikke er forenlig med folkets syn.
Særdomstolene er opprettet for å ta seg av og behandle mer spesielle rettstvister. Av slike domstoler har vi f.eks vergemålsretten som behandler spørsmål om umyndiggjørelse, og arbeidsretten som avgjør arbeidstvister. Andre særdomstoler er f.eks. Riksretten og Krigsretten.
Rettssaker er tidkrevende og vil ofte kunne ta flere år. De kan videre bli svært kostbare. Forutsatt at begge parter har fått kvalifisert juridisk hjelp, må man også gå ut fra at de er så tvilsomme at utfalle er uvisst. Det bør derfor vurderes nøye om en sak er så viktig at man vil føre den gjennom rettsapperatet. Ofte er et magert forlik bedre enn en fet prosess.
Som alternativ til domstolsbehandling har man Voldgiftsinstituttet. Dette er en slags frivillig domstol hvor dommerne oppnevnes av partene, og hvor saksbehandlingen er enklere og raskere. Om den er rimeligere kan utvilsomt diskuteres. Ikke minst av hensyn til tidsbesparelsen blir mang store saker avgjort ved voldgift. Forutsetningen for voldgift er at partene er enige om det. Avgjørelser truffet av voldgiftsretten kan etter omstendighetene ankes inn for de ordinære domstolene.