Ansvarlig redaktør og daglig leder for OnNet AS. Utdannet Diplom økonom og -markedsfører fra NMH/BI, med mellomfag i markedskommunikasjon. Å ha kompetanse betyr etter juridisk språkrett; å ha rett til å treffe beslutninger på et område, men ikke at man har enerett. Andre organer kan f.eks. ha rett til å overprøve beslutningen. F.eks. kan alle stortingsbeslutninger prøves for domstolene for å avgjøre om den er grunnlovsstridig. I andre tilfeller kan det være slik at et vedtaket ikke får den tilsiktede virkninger før et annet organ fatter et vedtak som støtter opp om den opprinnelige beslutningen. F.eks. kan regjeringen bare opprette nye stillinger eller omorganisere forvaltningen hvis Stortinget bevilger nødvendige midler over statsbudsjettet.
Hvem har kompetanse?
I Norge er det kun statsmaktene som har kompetanse på forvaltningslovens område, men andre organisasjoner kan gjennom delegering av myndighet oppnå kompetanse innen deler av forvaltningen.
Stortingets og regjeringens kompetanse har sitt rettslige utgangspunktet i forfatnings-reglene. Forfatningsreglene finner vi i Grunnloven og senere konstitusjonell sedvanerett.
Grunnloven
+ Konstitusjonell sedvanerett
= Forfatningsreglene
I dagens parlamentariske system ser det imidlertid ut til at forfatningsreglenes betydning er blitt begrenset til å trekke opp yttergrensene for hva regjeringen kan foreta seg uten å la Stortinget få uttale seg på forhånd.
Hvordan kompetansen blir skapt og fordelt i forvaltingen kan forenklet illustreres slik:
