Tanken bak bruken av disse kurvene var at de representerte ett sett av valgmuligheter en økonomi står overfor. Man kan f.eks. velge lav inflasjon på bekostning av økt arbeidsledighet, eller man kan velge reduksjon av arbeidsledigheten på beskostning av økning i lønnsnivået.

Hypotesen bak den opprinnelige Philipskurven var at det eksisterte en stabil sammenheng mellom lønnsøkning og arbeidsledighet. Lav ledighet ga nødvendigvis høy lønnsøkning, og omvent. Etter hvert fikk vi en Philipskurve som antok sammenhenger mellom prisstigning og arbeidsledigheten - den såkalte Samuwlson & Solow - menyen. Så lenge det er konstant produktivitet, vil priser og lønninger endre seg i takt. Lavere ledighet gir høyere priser og høyere ledighet resulterer i lavere prisstigning på kort sikt. Men tregheter i lønnsdannelsen og forventninger om premtidig pris - og lønnsutvikling, har medført at en ekspansiv politikk har resultert i høyere priser og ingen vesentlig nedgang i ledigheten, selv om ledigheten var høy i utgangspunktet. Dermed ble teorien bak den opprinnelige Philipskurven utvikdet med å trekke inn forventningdsannelsen og hypotesen om naturlig ledighet. Naturlig ledighet er ledighet som ikke medfører prisstigning.

Endringer i pris/inflasjonsforventninger vil føre til skift i den kortsiktige Philipskurven. Økte inflasjonsforventninger vil skifte Philipskurven «oppover» (dvs. at økte inflasjonsforventninger gir høyere inflasjon for et gitt nivå på ledigheten). På lang sikt vil derfor Philipskurven bli vertikal ved tregheter i forventningsdannelsen. En fallende Philipskurve antas å gjelde bare på kort sikt.