Ingen enkeltfaktor har hatt større betydning for den norske utviklingen etter den 2.verdenskrig enn nordsjø oljen. I likhet med elektrisitetssystemet er det rimelig å se på oljesystemet som et stort teknologisk system, og i likhet med vannkraften er olje en naturressurs. Men det finnes også flere andre likheter.

På samme måte som når Norge skulle bygge ut vannkraften, manglet vi teknologi, kapital, kunnskap, tradisjoner og organisasjoner til å kunne håndtere utbygningen av oljeindustrien selv. Vi måtte derfor henvende oss til utlandet, til dem som hadde teknologi, kunnskap, kapital og organisasjoner til å utvinne oljen vår. Med andre ord; vi hentet hele «oljesystemet» fra utlandet. Løsningen ble å gi konsesjoner til noen få store utenlandske oljeselskaper. Disse fikk stor innflytelse på utformingen av regelverket og hvordan den norske oljestrukturen skulle bygges ut. 

Et sentralt element i den norske oljepolitikken ble at de oljeselskapene som fikk konsesjoner i Nordsjøen, måtte forplikte seg til å bruke norske underleverandører i utbygningen. Det samme gjaldt for «teknologiutvikling». Oljeselskapene måtte forplikte seg til å la vesentlige deler av sin forskning utføres i Norge. Oljeindustrien har derfor i stor grad skapt store muligheter for leverandørindustrien, samtidig som den har stimulert forskning og kompetanseutbygning.

Et viktig politisk grep har vært opprettelsen av Statoil, som i omsetning er Norges største konsern. Statoil er en mellomting mellom et operativt oljeselskap på linje med de andre selskapene og et politisk instrument for en nasjonal oljepolitikk.