I 1945 gikk alle partiene på Stortinget sammen om det såkalte fellesprogrammet for den gjenreisningsperioden som foresto. Kommunistpartiet var det eneste partiet som var imot dette fellesprogrammet. Opprettelsen av dette fellesprogrammet synes å være mye av forklaringen på hvorfor den hersket en utstrakt politisk enighet i Norge i siste halvdel av 1940 - tallet.

I motsetning til fellesprogrammet som var et uttrykk for full politisk enighet, avslørte kampen om pris- og rasjonaliseringslovene en dyp ideologisk kløft. Når det gjaldt å innføre de Keynesianske idene om makrostyring av samfunnsøkonomien hersket det relativt stor enighet i det politiske miljøet. Langt annerledes stilte det seg når det gjaldt statlige inngrep i strukturen på mellom- og mikronivå. Noe som striden om pris - og rasjonaliseringslovene var et godt eksempel på. Pris- og rasjonaliseringslovene var fullmaktslover. Dvs. at Stortinget ved disse lovene delegerte det som i utgangspunktet var en del av Stortingets lovginvningsmyndigehet, til regjering og forvaltning. Ved disse fullmakter fikk regjeringen og forvaltningen utvidede muligheter for å styre ut fra eget skjønn, evt. ved at de selv satte opp de retningslinjene som skulle gjelde. Striden sto om hvor langt man burde gå denne veien, ikke om man skulle ha lovene. Det var alle enige om. Striden om pris- og rasjonaliseringslovene ble avgjort av Høyesterett i 1952, hvor Stortinget fikk adgang til en utstrakt delegering av lovgivningsmyndighet, f.eks. til pristilsynet.

Det at vi stadig fikk flere fullmaktslover har mange sett på som en naturlig del av den utvidelse av statens virksomhet, som nå måtte komme for at vi skulle få gjenreisningsarbeidet raskest mulig. Dessuten var det ikke tvil om at det moderne samfunn stadig krevde mer statlig styring, noe som var nytt for Norge. Norge gikk bort i fra «minimumsstaten». Staten skulle ikke lenger begrense seg til kun å være en lovgivningsstat. Statsforvaltningen ble utvidet og tildelt stadig større makt gjennom fullmaktslovene. Staten skulle ikke lenger bare legge forholdene til rette for utvikling, men også gå aktivt inn med initiativer og kompensere for eventuelle manglende private initiativer ut fra et overordnet samfunnshensyn. Staten ble også tildelt rollen å kompensere mangelen av et etablert storborgerskap i Norge.

I likhet med andre utviklede land hadde Norge et stabilt og velfungerende regime i perioden fra 1945 til 1973. Dette skyldtes de alminnelige gode konjunkturene, klassekompromisset og egenutviklingen i den hjemmemarkedsorienterte industrien.

Den korporativisering som ble avvist som hovedstrategi etter 1945, da reguleringsstaten ble innført, skulle siden komme til å dominere i Norge. Dvs. man fikk ikke den hierarkiske  korporative struktur som ble foreslått i «Blåboka», men en såkalt korporativ pluralisme som besto i at de organiserte særinteresser i stadig større grad ble koblet inn i de politiske beslutningsprosesser, f.eks. LO. Korporativ pluralisme betyr at avgjørelsene i økende grad blir tatt i skjæringsfeltet mellom forvaltningen og de organiserte interessegruppene. Det er også hevdet at sosialdemokratiet fant sin styringsform gjennom utviklingen av den korporative pluralisme. Utviklingen av denne styringsformen kom gradvis og over lang tid. Korporativiseringen ble også en måte å kompensere for den manglende organiseringen av «den organiserte kapitalisme» på. Og for de borgelige var dette en mer smakelig for enn «statsplanøkonomien» som ble oppfattet som udemokratisk.

Basis for den nye aktive regulerende og kompensatorisk handlende staten i Norge ble fullmaktslovene fra 1940- og 50 - årene.