I hele mellomkrigstiden var det en klar oppfatning både hos myndighetene og i industrien, at den elektrisitetsbaserte og kraftkrevende industrien hadde gode utviklingsmuligheter i Norge. Noe de kratige investeringene i kraftmaskiner i perioden 1914 - 1930 vitner om. Selv om Norge manglet et storborgerskap med et finansieringssystem i rygget, fikk Norge en industrialiseringsboom basert på fossekraft. Norske fosser ble raskt et spekulasjonsobjekt, og i en periode var de norske kraftstasjonene verdens største. Det spesielle med investeringsbølgen var at det meste av initiativet kom fra utlandet med utenlandsk kapital. Alle ønskte at denne forskningsintensive næringen skulle utvikle en selvstendig kunnskapsproduksjon. D.v.s. bli i stand til å utvikle egne produkter som baserer seg på egne forskningsresultater.

Dette slo feil. Mens andre europeiske land hadde et stort eksportoverskudd på slik industriprodukter, ble norsk utvikling preget av store importoverskudd. Selv om Norge i begynnelsen klarte å utvikle ny kunnskap, klarte vi ikke å konsolidere og dermed beholde det teknisk - vitenskapelige forspranget vi hadde opparbeidet oss. Vi fant kort sagt ut at det var lettere å kjøpe seg inn i ny teknologi, enn å utvikle den selv. Den industrien som ble satt i gang i Norge ble derfor i stadig større grad preget av lisensbasert produksjon. Tendensen i mellomkrigstiden går klart i retning av at den utenlandske eierandelen i norsk næringsliv øker pararrelt med at vi gir opp den risikofylte kunnskapsproduksjonen og baserer oss på utenlandske lisenser. Dette medførte at det lille forskningsmiljøet som fantes i Norge i mellomkrigstiden nærmest gikk i «dvale».

Årsaken til at den store strategi for å lage en selvstendig kunnskapsproduserende elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri slo feil er flere. Vi viktigste årsakene ligger imidlertid i at den norske industristrukturen var for dårlig tilpasset en slik strategi, og at det vitenskapelige miljøet i Norge var for dårlig. I tillegg hadde strategien i seg selv sine svakheter. Den lineære modellen var rett og slett for enkel. Selv om praksis viste at man også tok hensyn til den kompliserte virkelighet, hadde man generelt en dårlig forståelse av hvordan koblingen mellom vitenskap og teknologi fungerer. Det kunne kanskje ha gått annerledes om det ikke hadde blitt økonomisk krise og hvis ikke staten hadde trukket seg tilbake.

Den mindre spektakulære og mindre bevisst koordinerte strategi med å satse på en produksjonær forskning og utviklingsvirksomhet viste seg å være en langt mer effektiv strategi under de rådende omstendighetene.