I perioden etter 1860 fikk vi nærmest en eksplosjonsartet teknologisk modernisering av trelastnæringen. Det gjorde næringen dynamisk, og resulterte i en voldsom vekst i den norske trelastnæringen.

Selv om trelasteksporten hadde vært en viktig eksportvare for Norge i lang tid, med en markert vekst i perioden 1830 - 1860, var det først etter omleggingen til tremasseproduksjon i 1860 at det virkelig ble fart i eksporten. Etter en forsiktig begynnelse i 1860 - årene, fikk bransjen en et slags gjennombrudd under høykonjunkturene i 1870 - årene, for så å vokse seg sterk i den store krisen som begynte i slutten av 70 - årene og som fortsatte gjennom hele 80 - årene.

Årsaken til den norske trelastnæringen fikk en voldsom vekst etter 1860 er flere.

De viktigste grunnene og årsakssammenhengene kan oppsummeres slik:

·        Det gamle privilege systemet som fungerte som en bremsekloss for utviklingen av næringen ble avskaffet. Dette resulterte i økt investeringslyst, økt konkurransen og nytenkning.

·        Næringen begynte å legge om produksjonen fra tradisjonell trelast til produksjon av tremasse som kunne brukes i papirproduksjon. Denne tremasseproduksjonen baserte seg i stor grad på et helt nytt teknologisk konsept. Nemlig bruk av trefibere som basis for papirproduksjon. Siden etterspørselen etter papir var sterkt voksende gjennom det meste av 1800- og 1900 tallet, begynte jakten på et råstoff som kunne brukes som alternativ til tekstfibere tidlig. Løsningen lå i bruk av trefibere som var et vesentlig rimeligere rå materiale. Dette var en teknologisk nyvinning som Norge adopterte fra Tyskland, og som gav den norske trelastnæringen stor økonomisk vekst i flere tiår.

·        Årsaken til den tradisjonelle sagbruksindustrien kom i vanskeligheter, slik at man gikk over til å produsere tremasse var flere. Den viktigste årsaken var allikevel den krympende råstofftilgangen som begynte å gjøre seg gjeldene i siste halvdel av 1800 - tallet. Skogene begynte å bli uthugget for de store dimensjoner, noe som gitt utover trevirkets kvalitet og etterspørsel. Tremasseproduksjonen kunne imidlertid klare seg med mindre dimensjoner, og kunne derfor fortsette produksjonen i de samme områdene som sagbrukene hadde holdt til i tidligere. Den tradisjonelle sagbrukvirksomheten ble av den grunn flyttet østover til Fredrikstad, Sverige, Finland og Russland hvor råstofftilgangen på trevirke var god.

·        Den industrielle revolusjonen som fant sted, med etablering av en sterk mekanisk verkstedindustri i Norge, førte til at det ble utviklet ny teknologi som effektiviserte næringen. Sagbrukene sluttet å bruke vasshjul som drivkraft, og satset isteden på dampmaskiner. Tremasseindustrien, som i stor grad overtok lokalitetene til de «fraflyttede» sagbrukene, tok i bruk turbiner som gjorde det mulig til å utnytte fossene som hadde drevet de gamle vasshjulene til sagbrukene på en effektiv måte. 

·        Infrastrukturen i Norge ble kraftig forbedret. Utbygningen av bl.a. jernbanen medførte at distribusjonen av trelast ble mer effektivt, og forbedret næringens konkurransekraft.

Siden de gamle privilegene først ble opphevet i 1860, fikk vi en sen start når det gjaldt utviklingen av sagbruks- og tremasseindustrien. Dette gjorde at vi kunne benytte oss av moderne teknologi når vi først satte i gang, samtidig som vi hadde muligheten til å lære av våre forgjengeres feil.

I 1880 - årene ble næringen innhentet av den alminnelige krise, og denne slo spesielt kraftig ut i Norge. Imidlertid viste tremasseindustrien i denne krisen at de hadde et stort potensial. Prisene sank sterkt, men eksporten økte enda sterkere, slik at denne industrien alt i alt kunne gi et positivt bidratt til den økonomiske utvikling. Bak denne utviklingen lå det naturligvis en sterk økning i produktiviteten. Det er rimelig å tenke seg et vekselvirningsforhold mellom synkende priser og bedre effektivitet. Synkende priser tvang en til rasjonaliseringer og til  å utnytte det teknologiske potensial, samtidig som man med en stadig mer effektiv produksjon kunne senke prisene og på den måten vinne nye markeder. Etterspørselselastisiteten var meget stor.

Det litt spesielle ved omleggingen fra tradisjonell trelast til tremasse var at utviklingen ikke var etterspørselsledet. Selvfølgelig forventet man å kunne selge det ferdige produktet. Men det var drømmen om fremtidens marked som ga inspirasjon. En drøm som finnes i hodet på tilbudssidens entreprenører. Disse personene hadde ingen kjennskap om forbrukernes behov og markedets etterspørselsmekanismer. Og kanskje var dette noen av grunnene til at denne industrien kunne vokse så raskt. Det synes derfor som om dynamikken i utviklingen av den nye industrien har ligget på produksjonssiden, og ikke på etterspørselssiden, og at den har vært teknologidrevet. Dette er forøvrig ikke spesielt for norsk treforedlingsindustri. Tendensen i Europa i denne perioden var generelt at det var de teknisk kompetente og ikke de med «greie på marked» som ble industriledere.