50 - årsbølgen mellom de to store internasjonale kriser, den i 1880 - årene og den i 1930 - årene, er den organiserte kapitalismes periode. Periodens tekniske system er basert på elektrisiteten, jernbane, på billig stål og tungindustri. Masseproduksjonen begynner å vokse frem og konkurransen antar en monopolistisk karakter. Konfliktene i de vestlige samfunn blir sterkere. Perioden er turbulent, men økonomisk og teknisk meget dynamisk. Tyskland og Usa vokser frem som ledende industrinasjoner.

Den nye sterke storindustrien og finansborgerskapet var de som først og fremst organiserte økonomien på denne tiden. Det nye storborgerskapet utviklet investeringsbanker o.l. strategier for økonomisk og industriell utvikling i privat sektor. Staten tok normalt ikke initiativer i denne prosessen, men støttet den. I Norge utviklet det imidlertid seg aldri noe sterkt og aktivt nasjonalt storindustri- og finansborgerskap. Norge kom derfor til å mangle det som i de ledende land var den dynamiske kraft og i mange sammenhenger den ordnede hånd. Denne «mangelen» førte til at Norge i denne  perioden aldri fikk noe reguleringsregime som fungerte. Den manglende storborgerskap gir i stor grad forklaringen på mye av det spesielle ved den norske utviklingen frem til i dag.

I Norge ble heller ikke staten borgerskapets stat, slik den hadde vært i tidligere perioder. Staten fikk også nye oppgaver, bl.a. å sette grenser for den industrikapitalistiske utviklingen og bøte på de skader denne hadde forvoldt i samfunnet. Dette ga seg utslag i en rekke lover for å regulere økonomisk virksomhet og beskytte markedet. Vi fikk også en ny og kraftigere sosialpolitikk med forskjellige typer arbeidsvernlover og en annen sosialpolitikk. Det prinsipielt viktigste ved denne politikken var at staten tok på seg ulike omfordelingsoppgaver. Den ridistributive stat ble med andre ord skapt i denne perioden. Staten ble aktiv på det sosiale området, men forble passiv på det økonomiske.