På begynnelsen av 1800 - tallet var jordbruket uten sammenligning den viktigste næringsveien i Norge. Vi levde fortsatt av primærnæringene og det industrikapitalistiske element kan på ingen måte sies å dominere kvalitativt. Særlig var veksten i jordbruket stort under og i tiden etter Napoleonskrigene. At jordbruksproduksjonen steg så kraftig i denne tiden skyldes at potetdyrkningen fikk sitt definitive gjennombrudd under krigen. I løpet av 30 år perioden ble potetavlingene i Norge ti doblet. Produksjonsveksten i jordbruket var imidlertid fortsatte formidabel også etter 1835, men da var det særlig kornproduksjonen som sto for økningen.

Økningen under krigen skyldes utvilsomt kombinasjonen av krise i de borgelige næringene og en militær blokade som stanset kornimporten. Det var forøvrig på denne tiden Norge opplevde de siste virkelige nødsårene. Folk ble derfor tvunget til å produsere maten sin selv. Vi kan derfor si at nødsårene under krigen er den direkte utløsende årsaken til den store veksten vi fikk i jordbruksproduksjonen på begynnelsen av 1800- tallet.

Utvider vi perspektivet til tiden etter krigen, blir det klart at økningen i jordbruksproduksjonen ikke alene kan tilskrives økningen i tilgangen på arbeidskraft. En vesentlig faktor er også forbedringer i produktiviteten. Nye produksjonsmåter, som f.eks. poteten, og nye organisasjonsformer, dvs. økt selveie, er viktige forhold som har vært med på å effektivisere jordbruket.

Siste halvdel av det 1800 - tallet gjennomgikk imidlertid jordbruket dramatiske forandringer på grunn av den økende kornimporten. Spesielt ble forholdene vanskelig for de norske kornbøndene i 1880 - årene, da den amerikanske hveten kom for fullt på det norske markedet.

Når jordbruket ikke lenger var konkurransedyktig i produksjon av korn, svarte de på  konkurransen ved å foreta en omfattende omlegning fra åkerbruk til fedrift. Omleggingen var særlig omfattende i perioden 1880 - 1900. Frem til omkring 1865 hadde jordbruksbefolkningen vist en økende tendens. Fra dette tidspunktet, og parallelt med den store omlegningen til fedrift, synker jordbruksbefolkningen, mens produktiviteten jevnt stiger.

Omleggingen til melk- og kjøttproduksjon krevde at de enkelte gårdenes innsats ble samordnet på en ny måte, da dette var ferskvarer med kort levetid. Det ble derfor gjennomført en storstilt utbygning av lokale meierier fra og med 1880 - årene.