Under venstreregimet fikk vi en «avbøtningsstat». «Avbøtningsstaten» gikk ikke aktivt inn i økonomien slik staten begynte å gjøre etter det andre regimeskiftet.  Det spesielle i Norges tilfelle var at vi først fikk en skikkelig organisert økonomi i 1945, da den organiserte kapitalismes epoke i følge Torstendahls skjema skulle være over. I Norge ble derfor den partisipatoriske kapitalismes epoke også den organiserte kapitalismes epoke.

Kriseerfaringene fra 1930 - årene ble av avgjørende betydning for det politiske regimeskiftet som kom med Arbeiderpartiets overtagelse av regjeringsmakten i 1935 og med flertall i Stortinget fra 1945.

Når staten skal gå igang å bygge opp landet igjen etter den andre verdenskrigen, blir statens rolle i økonomien omdefinert i det staten tar en aktiv rolle i å bygge opp velferds- og reguleringsstat. Staten går nå inn og tar det overordnede ansvaret for organiseringen av produksjonen. Det hadde ikke staten gjordt tidligere, selv om de på mange måter støttet næringslivsutviklingen under den 1.verdenskrigen da vi opplevde en krise på grunn av råstoffmangel. Utbyggingen av velferdsstaten blir nå det overordnede målet og den egentlige legitimering av regimets politikk. Siden staten må gå inn i økonomien og kompansere for det svake storindustri- og finansborgerskapet i Norge, slår regimeskiftet i Norge kraftigere ut enn i de andre landene som er naturlig å sammenligne med. I Norge må staten etter 2.verdenskrig spille rollen som nyetablerer og entrepenør i markedet.