Betalingsstrømmene til og fra Norge vises i betalingsbalansen. Betalingsbalansen består av to komponenter; Driftsbalansen og kapitalbalansen. Betalingsbalansen er summen av disse to balansene.

Kapitalbalansen

Kapitalbalansen måler netto kapitalstrøm inn til Norge. M.a.o. pengestrømmen som skyldes omplasseringer eller omveksling til norske kroner.

Driftsbalansen

Driftsbalansen viser Norges handel med utlandet. Dvs. import og eksport av varer og tjenester.

Når man snakker om betalingsbalansen er det vanlig å skille mellom en ekstern- og en intern balanse.

Ekstern balanse

Vi sier at landet er i ekstern balanse hvis betalingsbalansen er lik null. Dvs. at kapitalstrømmen inn/ut av landet er like stort som underskuddet/overskuddet på driftsbalansen

Intern balanse

Den interne balansen har å gjøre med muligheten til å oppnå full sysselsetting. Vi sier at landet er i intern balanse hvis etterspørselen etter landets produkter tilsvarer landets produksjon ved full sysselsetting.

Det er imidlertid nærmest umulig å oppnå intern- og ekstern balanse samtidig for ett land. Dette fordi endringer i penge-, finans- eller valutapolitikken påvirker disse balansene.

IS - LM - ANALYSE

Sammenhengene mellom finans-, penge- og valutapolitikk kan også anskueliggjøres gjennom en IS/LM - analyse for åpen økonomi. Resultatene av en slik analyse blir vesenlig forskjellig ettersom om økonomien vi studerer har en fast eller flytende valutakurs.

Fast valutakurs.

Konklusjonen av en slik analyse er at ved frie kapitalbevegelser og faste valutakurs, vil staten miste styringen over pengepolitikken. Årsaken er at kapitalbevegelsen vil sørge for en pengemengde som gir et internasjonalt rentenivå.

Flytende valutakurs

Under flytende valutakurs vil betlingsbalansene automatisk forsvinne. Valutakursen vil innrette seg slik at det verken blir noen innstrømning eller utstrømning av valuta. Hvis f.eks. rentenivået i landet stiger, vil også den nasjonale valutaen appresieres, noe som vil stoppe innstrømningen av kapital. En følge av dette er at staten har frihet i pengepolitikken. Markedskreftene må bestemme enten pengemengden eller valutakursen. Hvis valutakursen blir bestemt fritt i markedet, kan staten selv bestemme pengemengden. Finanspolitikken mister derimot effektivitet i et slikt system. En ekspansiv finanspolitikk vil gi et press oppover på rentenivået, noe som under flytende kurser styrker den nasjonale valutaen. Dette vil føre til at eksportetterspørselen normalt når ned og importetterspørselen normalt går opp. Altså blir den ekspansive effekten av en slik politikk betydelig svekket i forhold til situasjonen i en lukket økonomi.