Ansvarlig redaktør og daglig leder for OnNet AS. Utdannet Diplom økonom og -markedsfører fra NMH/BI, med mellomfag i markedskommunikasjon. Valg av valutasystem skjer i utgangspunktet etter to hovedprinsipper:
1. Flytende valutakurser:
- 100 % fri valutakurs (Clean float)
- Styrt flyting (Dirty float)
2. Faste valutakurser:
- Valuta knyttet til et annet lands valuta
- Valuta knyttet til et gjennomsnitt av andre lands valuta
- Valutasamarbeid
Et valutasystem med flytende valutakurser kjennetegnes av at valutakursen blir bestemt av tilbudet og etterspørselen på valutamarkedet, uten inngripelse av sentralbanken. Flytende valutakurs vil m.a.o. si at kursen blir bestemt av valutaens likevektspunktet, uten at staten direkte prøver å påvirke kursen for å holde den på et bestemt nivå (Clean float).
Styrt flyting innebærer at myndighetene kan kjøpe og selge valuta for å unngå for store kurssvingninger. Land som praktiserer dette systemet er f.eks. USA og Japan.
Sentrale begreper i flytende valutasystemer:
Fordeler ved flytende valutakurser
· Kursen representerer likvektspunktet mellom tilbud og etterspørsel etter et lands valuta. Det vil si at kursen på sikt vil representerer likevektspunktet for eksport og import.
· Staten trenger ikke kjøpe og selge landets pengeenhet for å holde valutakursen stabil, og betyr at sentralbanken ikke trenger å sitte med store valutareserver.
· Staten kan føre en ekspansiv økonomisk politikk uten å måtte ta hensyn til virkningen på utenriksøkonomien. Her skjer utjevningen automatisk.
· Staten kan bruke pengepolitikken til å korrigere økonomiens utvikling. En ekspansiv pengepolitikk senker renten innenlansk, depresierer dermed valutaen og styrker konkurranseevnen. Rentesenkning og depresieringen vil kunne få fart på landets økonomi.
· Man unngår store «spekulasjonsbølger mot landets valuta.
· Flytende valutakurs kan hindre importert inflasjon. Stiger prisnivået ute, vil dette styreke (appresiere) valutaen hjemme slik at prisnivået i hjemlandet ikke endres.
Et valutasystem som baserer seg på faste valutakurser kjennetegnes av at valutakursen blir holdt fast i forhold til en annen valuta eller et gjennomsnitt av andre valutaer. Ofte fastsettes det et intervall som kursen kan variere innenfor. Når kursen nærmer seg yttergrensene i intervallet, vil sentralbanken intervenere. Dvs. foreta støttekjøp eller salg for å hold kursen innenfor dette intervallet. Her gir staten m.a.o. en garanti for hva valutakursen skal være.
Sentrale begreper i valutasystemer med fast kurs:
Oppskrivning
Sentralbanken forplikter seg til å opprettholde en høyere verdi av hjemlige valuta. Det betyr at prisen på utenlandsk valuta, målt ved valutakursen går ned.
Nedskrivning
Sentralbanken ønsker å senke verdien av hjemlandets valuta. Det betyr at prisen på utenlansk valuta, målt ved valutakursen går opp.
Devaluering = Nedskrivning
Revaluering = Oppskrivning
Fordeler ved faste valutakurser
· Små land som driver internasjonal handel kan ha mye hente ved å føre en fast valutakurs. Bedriftene ved alltid hvilken verdi fordringer og gjeld, inntekter og utgifter vil ha i deres egen valuta. Et fastkurssystem antas å fremme internasjonalt varebytte. Risikoen for å tape penger på grunn av kurssvingninger er her nærmest elemenert.
· Fast valutakurs gir stabile rammebetingelser og dermed realistiske planleggingsforutsetninger.
· Fast valutakurs virker disiplinerende på et lands økonomiske politikk.
· Fast valutakurs kan være et viktig styringsvirkemiddel i den økonomiske politikken.
I land med fast, men justerbar valutakurs vil formelle vedtak om nedskrivning/devaluering av valutakursen være både viktig og nødvendig i visse situasjoner.
Årsaken til devaluering kan knyttes til følgende argumenter:
· Et land fører en mer ekspansiv politikk enn de viktigste handelspartene og får derfor et handelsunderskudd over et lengre tidsrom
· Landet har en ugunstig pris- og kostnadsutvikling i forholdet til handelspartene i en lengre periode.
· Ulike forventninger om kursutvikling på valutamarkedene, med tilhørende kapitalbevegelse.
En devaluering av kronen betyr at norske kroner blir mindre verd overfor andre lands valutaer. Dette gir de som eksporterer norske varer muligheter til å:
- Øke inntektene ved eksport (målt i NOK)
- Senke prisene på utenlanske markeder (i dollar)
Virkningene av en devaluering på handelsbalansen kan illustreres slik:
Som det går frem av illustrasjonen over kan vi slå fast følgende mulige virkninger av en devaluering av kronen:
· Devalueringen kan bedre handelsbalansen på 1 - 2 års sikt
· Devalueringen bidrar til økt kostnadsstigning, som svekker konkurranseevnen og kan føre til ny devaluering.
Hvis våre viktigste handelspartnere også nedskriver sin valuta i takt med oss, blir devalueringen virkningsløs. Det samme blir den hvis lønnstakerne og andre grupper får full kompensasjon gjennom for prisstigningen som kommer som en følge av devalueringen.
For å få til en vellykket devaluering, må produksjonen øke i konkurranseutsatte næringer. Dvs. at de må ha ledig kapasitet. Bedret lønnsomhet i disse bransjer er et signal til å foreta økte investeringer. Derved skapes økt etterspørsel etter arbeidskraft, enten ved at ledige blir sysselsatt, eller at sysselsetting overføres fra skjermede til eksportorienterte sektorer. For å få dette til må lønnsveksten i skjermede næringer holdes nede, og eksportnæringene blir lønnsledende. På lengre sikt vil lønn- og prisdannelsen være en kritisk forutsetning for en vellykket devaluering. Derfor er det viktig å understøtte en nedskrivning av valutakursen med ulike pris- og inntektspolitiske tiltak. J- kurven viser at en devaluering vil forverre handelsbalansen på kort sikt, men at den vil bli forbedret etter enn viss tid (noen måneder).
Ofte brukes handelsbalansen eller driftsbalansen for å vurdere hvordan det går med utenriksøkonomien til et land. Det er likevel ingen enkel sammenheng mellom en lengre periode med underskudd i handelsbalansen og devaluering.
Norge har hatt fast valutakurs som hovedmål i hele etterkrigstiden, men har praktisert forskjellige kurssystemer. I perioden 1944 - 1971 deltok vi i Bretton Woodssystemet. Dvs. at valutakursen var fast, men justerbar, og den ble bare endret etter politiske vedtak. Dette anså staten som viktig siden valutakursen er et virkemiddel for å oppnå balanse i utenriksøkonomien og full sysselsetting. I perioden 1972 - 1978 deltok Norge i det europeiske valutasamarbeidet som ble opprettet i april 1972 (slangesamarbeidet). Norge trakk seg ut av dette samarbeidet da det fikk en mer formell form i desember 1978, det såkalte European Monetary System (EMS).
Fra 1979 - 1990 knyttet vi kronen til et gjennomsnitt av valutaer hos våre viktigste handelspartere. I perioden 1982 - 1990 var det 14 valutaer som dannet den norske valutakurven. En valutakurve vil si at valutaen knyttes til et veiet gjennomsnitt (indeks) av utenlandske valutaer som er av betydning for landets utenriksøkonomi. Indeksformelen ble fra juli 1984 beregnet som et såkalt geometrisk gjennomsnitt uttrykt gjennom formelen:
hvor a1 + a2 + ........ + a14 = 1
Koeffisientene a1, a2 ..... a14 kalles vekter til de forskjellige valutaene, og skal gi uttrykk for valutaenes betydning for norsk økonomi. Disse vektene blir også kalt for konkurranseevnevekter. Ideen er at hvis indeksverdien gitt ved formelen over holdes konstant, så er også Norges konkurranseevne overfor utlandet uendret. Teorien er at vektene skal nøytralisere hverandre slik at effekten for den norske kursen blir tilnærmet null.
I oktober 1990 forlot Norge systemet med valutakurs og fastsatte kronens internasjonale verdi i forhold til en European Currency Unit (ECU). Hensikten med omleggingen var å signalisere at norske myndigheter la vekt på en stram politikk som understøttet lav vekst i priser og lønninger.
I desember 1992 ble den norske kronen gjort flytende etter omfattende valutauro innen EMS.