Etter 1986 har vår utenriksøkonomi og valutapolitikk hatt stor betydning for renten i Norge. I 1986 forlot vi lavrentepolitikken for godt og i årene 1986 - 88 holdt vi et høyt rentenivå for å trekke til oss valuta. Dette var nødvendig for å finansiere importoverskuddet i perioden. Siden eksporten ikke ga oss store nok valutainntekter til å betale for importen, måtte vi skaffe oss valutainntekter på andre måter. Et høyt rentenivå i Norge hadde i denne perioden følgende funksjoner:

·      Høy rente gjorde at utlendinger ønskte å kjøpe norske finansstørrelser som aksjer, obligasjoner og bankinnskudd. Dette gav valutatilgang.

·      Den høye renten virket dempende på etterspørselen etter forbruk og investeringer.

Renten i Norge vil i stor grad bestemmes av rentenivået i utlandet. I en åpen økonomi som den norske er det nærmest umulig å føre en selvstendig rentepolitikk og samtidig ha en fast valutakurs og frie kapitalbevegelser mellom landene. Hvis Norge ønsker å holde en lavere rente enn andre land, vil dette lett føre til store utstrømninger av valuta. De som har fordringer i norske kroner, vil begynne å flytte disse fordringene til andre valuta som gir høyere rente. Dette fordi aktørene er profittmaksimerende. For å indre fall i kronekursen må Norges Bank kjøpe opp kroneoverskuddet og selge valuta slik at det blir en balanse mellom tilbud og etterspørsel.