Finanspolitikk går ut på å bruke offentlige inntekter og utgifter for å påvirke landets økonomiske utvikling. For å kunne avgjøre om hva som er en effektiv finanspolitikk for landet, trenger man derfor en fullstendig og pålitelig oversikt over de offentlige inntektene og utgiftene.

Da statens inntekter hovedsakelig er skatter og avgifter (T), må disse inntektene dekke alle offentlige utgifter og investeringer (G). Det betyr at vi får et budsjettunderskudd hvis G > T.

Er det et underskudd på statsbudsjettet indikerer dette at myndighetene har ført en ekspansiv finanspolitikk, mens et overskudd indikerer at det har vært ført en stram eller kontraktiv politikk.

Et underskudd på statsbudsjettet betyr normalt at publikum tilføres likviditet (penger). Denne økte likviditeten hos publikum virker inn på penge- og kredittmarkedene. Hvordan dette virker inn, avhenger hvordan staten velger å finansiere underskuddet. I teorien kan staten dekke et underskudd i sin finanspolitikk på fire måter:

·     Staten kan «trykke penger»

·     Staten kan låne i den private sektor

·     Staten kan selge statseiendom

·     Staten kan låne penger i utlandet

Budsjettunderskuddet kan finansieres ved å selge noe av statens eiendom til privat sektor i inn- eller utlandet. Det er imidlertid ytterst sjelden at staten velger å finansiere et budsjettunderskudd ved å selge statens verdier.

Staten kan skape likvide betalingsmidler ved å «trykke penger». Staten kan derfor aldri mangle penger. En helt annen sak er det at staten av ulike økonomiske betraktninger må være forsiktige med hvor mye penger som trykkes opp. Finansierer man budsjettunderskuddet ved å trykke opp flere penger blir resultatet at rentenivået reduseres. Trykking av penger er derfor en svært risikabel måte å finansiere et budsjettunderskudd på i perioder med høykonjunktur, ettersom inflasjonsfaren er betydelig i slike perioder.

Siden staten har monopol på trykking av penger er det de som til syvende og sist avgjør hvor mye penger som skal være i sirkulasjon i samfunnet.

Staten kan låne penger av privat sektor ved å utstede obligasjoner på obligasjonsmarkedet. Obligasjonene er gjeldsbrev som gir en viss rente for de som kjøper obligasjonen og en viss tilbakebetalingsdato.

Når staten «selger» statsobligasjoner til privat sektor for f.eks. Kr. 500. millioner, reduserer de samtidig kjøpekraften/likviditeten i privat sektor med Kr. 500 millioner. Statsobligasjoner er m.a.o. en måte å flytte likviditet og kjøpekraft fra privat til offentlig sektor.

Statsobligasjoner selges til markedsrenten i finansmarkedet. Denne finansieringsformen kan derfor bli dyr hvis rentenivået i Norge er vesentlig høyere enn rentenivåene på utenlandske finansmarkeder. Imidlertid vil et budsjettunderskudd bli mindre ekspansiv hvis man velger å finansiere underskuddet ved å selge statsobligasjoner innenlands enn utenlandsk.

Staten kan også finansiere et budsjettunderskudd ved å låne penger i banker eller andre kredittinstitusjoner. Det gjør de enten ved å pålegge dem å kjøpe statlige verdipapirer til en rente som ligger under markedsrenten, eller ved å selge dem verdipapirer som de kjøper frivillig til en markedsmessig gunstig rente.

Statsbankene, f.eks. Statens lånekasse for utdanning, gjør det motsatte av statsobligasjonene. Mens statsobligasjoner er en måte å låner penger fra privat sektor, er statsbankenes funksjon å låne penger til privat sektor.

Statsbankenes utlån er derfor en måte å styrke kjøpekraften i den private sektoren, ved å redusere statens kjøpekraft.

Statsbankenes oppgave i kredittstyringen har vært å kanalisere kreditten til ulike formål utfra næringsmessige, sosiale og distriktspolitiske formål.

Statsbankene gir vanligvis lån med lavere rente og lengre avdragstid enn private kredittinstitusjoner.