Sparing (S)

Sparing er definert som differansen mellom inntekt og forbruk.

For et land vil den disponible inntekten (Q) vise det høyeste forbruk landet kan ha uten at formuen reduseres. Er forbruket større enn den disponible inntekten må vi låne penger i utlandet, og vi får dermed negative nettofinansinvesteringer og underskudd på driftsbalansen. Er forbruket lavere enn disponibel inntekt, vil vi kunne øke nasjonalformuen ved å investere i produksjonsutstyr, boliger eller finanskapital. Dermed har vi muligheten til å øke vårt forbruk i senere perioder. Sparing er med andre ord ikke noe mål i seg selv, men gir muligheter til økt forbruk i fremtiden.

Siden husholdningene bruker hele inntekten sin til forbruk, er det kun bedriftene og offentlig sektor som står for sparingen i samfunnet. Den eneste måten husholdningene kan spare på, er å investere i ny bolig. Den delen av inntekten som husholdningene sparer på en bankkonti e.l. steder, regnes ikke som sparing i samfunsøkonomien. Dette fordi denne sparingen kun er «utsatt» forbruk. Før eller senere vil disse sparepengene bli tatt ut av banken og forbrukt. Dvs. brukt til å kjøp av varer eller tjenester. Bedrifter og offentlig sektor er derfor de eneste som kan spare kapital i samfunnsøkonomien.

Siden finanskapitalen i en lukket økonomi vil være lik null, kan sparing kun skje gjennom realinvesteringer. I en lukket økonomi gjelder derfor sammenhengen:

På bakgrunn av overstående opplysninger er det mulig å regne ut samfunnets sparing og realinvesteringer i en lukket økonomi slik: