Siden forurensningsutslipp ikke tas hensyn til via markedsøkonomien, må myndighetene sette inn ulike tiltak for å korrigere for denne typen markedssvikt, slik at man får redusert omfanget av miljøskadelig produksjon. I Norsk miljøpolitikk bruker myndighetene en rekke direkte virkemidler som f.eks. påbud, forbud og utslippstilatelser, og følgende retningslinjer står sentralt i deres politikk:

1. «Føre var» - prinsippet.

Er man i tvil om noe bør gjøres, skal man la tvilen komme miljøet til gode.

2. «Forurenseren skal betale».

De som forurenser skal betale forurensningen. Det er derfor innført miljøavgifter på en rekke områder og på produkter som forurenser og belaster miljøet. Tankegangen ble lansert av den engelske økonomen Pigou allerede på 1920 - tallet, men fikk sin renessanse på 1970 -tallet.

3. «Kostnadseffektivitet»

Miljøtiltakene som iverksettes må belaste bedriftene og samfunnet med minst mulig kostnader.

Siden miljøavgifter anses som mer kostnadseffektive enn direkte regulereinger, regner man med å få en økning i miljøavgiftene i tiden fremover mot århundreskifte.

4. «Styringseffektivitet».

Har man valget mellom ulike tiltak for å nå miljømålene man har satt seg, bør man velge det tiltaket som med størst sikkerhet når målet.

5. Ingeregrering i den økonomiske politikken.

Miljøpolitikken skal i størst mulig grad interegreres i den øvrige økonomiske tenkningen og målingen. Siden slitasje på naturen og miljøet ikke kommer frem i nasjonalregnskapet, prøver man å korrigere de tradisjonelle målemetodene med å lage et «grønt bruttonasjonalprodukt» hvor miljøslitasjen er inkludert i kapitalslitet og ved å supplere nasjonalregnskapet med miljøindikatorerer, dvs. opplysninger om miljø- og ressurssituasjonen.