En spesiell, men vanlig form for markedssvikt er de kollektive godene. Kollektive goder er fellesgoder som vi ikke kan stykkes ut til enkeltindivider eller selge via et marked. Kollektive goder er goder vi må forbruke i fellesskap. Klassiske eksempler er forsvar, politi, rettsvesenet, fyrtårn, gatelys og parker. Dette er tjenester som det offentlige produserer og hvor regningen dekkes over skatteseddelen.
Dette betyr ikke at alle offentlig produserte goder er kollektive goder. Helsetjenester, undervisning og søppeltømming er eksempler på goder som ikke regnes som kollektive goder. De som har fått plass i en hjertekø eller sikret seg en studieplass etter har konkurranse, vet at helsetjenester og undervisning i aller høyeste grad individualiseres og deles ut til enkeltpersoner. Vi må derfor skille mellom kollektive goder og offentlig produserte goder.
Rene kollektive goder kjennetegnes av følgende to egenskaper:
1. Ikke eksklusivitet.
Ingen blir utestengt fra konsum av godet.
2. Ikke revalisering.
En persons konsum av godet forringer ikke en annen persons konsum av godet.
Gratisproblemet gjør det vanskelig å få til en optimal produksjon av kollektive goder i private markeder. At det offentlig bør stå for produksjonen av de kollektive godene har vært en vanlig oppfatning blant økonomene helt fra klassikernes tid
Optimal produksjon av kollektive goder fremkommer når summen av konsumentenes marginale betalingsvillighet er lik grensekostnadene ved produksjonen.
Årsaken til markedssvikt ligger i de kollektive goders egenart.
