Markedsøkonomiens mål er å få til en effektiv ressursbruk. Dvs. å produsere mest mulig til lavest mulig kostnad. Oppnår man ikke dette oppstår det vi kaller markedssvikt. Når vi i samfunnsøkonomien snakker om kostnader, tenker vi ikke bare på de vanlige betalbare kostnadene, f.eks. lønn, strøm, materialer osv. I samfunnsøkonomien tenker vi på de totale kostnadene for samfunnet. Det forekommer ofte at markedsøkonomiens prismekanisme ikke oppfyller sin rolle, ved at de ikke viser de reelle kostnadene for samfunnet. Kanskje er vannet udrikkelige, lufta helsefarlig osv. Enkelte av disse «kostnadene» kan rettes opp gjennom å bygge renseanlegg som renser vannet, filtre og katalysatorer som renser luften m.v., men ikke alle lar seg reparere.  

I situasjoner med markedssvikt kan staten sette inn ulike tiltak for å oppnå en bedre og mer effektiv ressursbruk, sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. Tiltak som settes i verk for å korrigere markedet i den hensikt å oppnå  en mer effektiv ressursbruk kalles allokeringspolitikk.

Allokeringspolitikk går ut på at man prøver å øke samfunnets velferd gjennom å innrette ressursbruken og produksjonen på en annen måte gjennom korrigeringer og kompletteringer av markedsmekanismen.

En spesiell, men vanlig form for markedssvikt er de kollektive godene. Kollektive goder er fellesgoder som vi ikke kan stykkes ut til enkeltindivider eller selge via et marked. Kollektive goder er goder vi må forbruke i fellesskap. Klassiske eksempler er forsvar, politi, rettsvesenet,  fyrtårn, gatelys og parker. Dette er tjenester som det offentlige produserer og hvor regningen dekkes over skatteseddelen.

Dette betyr ikke at alle offentlig produserte goder er kollektive goder. Helsetjenester, undervisning og søppeltømming er eksempler på goder som ikke regnes som kollektive goder. De som har fått plass i en hjertekø eller sikret seg en studieplass etter har konkurranse, vet at helsetjenester og undervisning i aller høyeste grad individualiseres og deles ut til enkeltpersoner. Vi må derfor skille mellom kollektive goder og offentlig produserte goder.

Rene kollektive goder kjennetegnes av følgende to egenskaper:

1. Ikke eksklusivitet.

Ingen blir utestengt fra konsum av godet.

2. Ikke revalisering.

En persons konsum av godet forringer ikke en annen persons konsum av godet.

Gratisproblemet gjør det vanskelig å få til en optimal produksjon av kollektive goder i private markeder. At det offentlig bør stå for produksjonen av de kollektive godene har vært en vanlig oppfatning blant økonomene helt fra klassikernes tid

Optimal produksjon av kollektive goder fremkommer når summen av konsumentenes marginale betalingsvillighet er lik grensekostnadene ved produksjonen.

Årsaken til markedssvikt ligger i de kollektive goders egenart.

En annen form for markedssvikt er de eksterne virkningene av produksjon og forbruk. Med eksterne virkninger mener vi fordeler (inntekter) eller ulemper (kostnader) ved produksjon eller forbruk av et gode som den enkelte produsent, eller forbruker ikke blir belastet (hvis kostnad) eller godskrevet (hvis inntekt). Slike virkninger tar derfor den enkelte produsent eller forbruker ikke hensyn til i sin tilpasning av produksjon eller forbruk. Fordelene og ulempene er altså eksterne i forhold til markedssystemet. Vi skiller her mellom positive og negative virkninger, dvs. produskjons- og forbruksaktiviteter som gir fordeler eller ulemper for andre produsenter eller forbrukere.

Negative eksterne virkninger i produksjonen oppstår når en bedrift forurenser en fjord eller luften. Forurensing av vannet kan ødelegge fiskebestanden og den økologiske balansen i vannet, samt badelivet langs strendene. Luftforurensninger kan ødelegge osonlaget, skape drivhuseffekter og ødelegge hele den økologiske balansen i verden gjennom sur nedbør o.l.

Slike kostnader kan ofte ikke måles i kroner og ører, og blir ikke tatt hensyn til i produsentenes prissetting av varene eller tjenestene. De må staten som regel betale, og disse kostnadene må legges til produsentenes kostnader.

Men det finnes også en rekke positive eksterne virkninger som man oppnår som et resultat av produksjon og forbruk. F.eks. vil en vannkraftutbygning som regulerer vannstanden i elven hindre flom i distriktet.