Innenfor markedsøkonomisk tankegang skyldes arbeidsledighet for løye lønninger. Tilbudet av arbeidskraft overstiger etterspørselen. Dette kalles klassisk arbeidsledighet. Hvis lønningene er fleksible, vil arbeidsledigheten synke hvis lønnsnivået synker. Dette kan skje ved at den nominelle lønnen synker, prisindeksen øker eller ved ulike kombinasjoner slik at reallønnen faller. Klassisk teori antok at arbeidsledigheten kun eksisterte som et midlertidig fenomen.  Dette fordi det i en ren markedsøkonomi ikke vil være noe sosialkontor man kan gå til, eller andre sosiale støtteordninger, jmf. Malthus sin lønnsdoktrine og befolkningsteori. For å skaffe seg det de trenger til livets opphold vil de arbeidsledige derfor være villig til å gå ned i lønn for å få seg arbeid. Noe som i følge klassisk teori bil gi lavere produksjonskostnader og økt etterspørsel i samfunnet. I følge Keynes stemmer dette ikke. En tolkning av keynesiansk teori er at ved lønnsstivhet bringes økonomien inn i permanent ledighet. Med lønnsstivhet menes at lønnsnivået fortsatt er større en likevektspunktet selv om (Tilbud - Etterspørsel) > 0 over en lengre periode. I slike situasjoner må staten sette i verk tiltak som kan bringe utviklingen ut av en situasjon med permanent arbeidsløshet. Situasjoner hvor redusert etterspørsel antas å ha forårsaken arbeidsledigheten kalles keynesiansk arbeidsledighet.