Ansvarlig redaktør og daglig leder for OnNet AS. Utdannet Diplom økonom og -markedsfører fra NMH/BI, med mellomfag i markedskommunikasjon. I tiden etter 2. verdenskrig har det vært vanlig å snakke om blandingsøkonomisk systemer i mange vestlig land, spesielt i Scandinavia. Styringssystemer som er en blanding av markeds- og planøkonomi. John. M. Keynes blir ofte regnes som blandingsøkonomiens far, og hans bok «The General Therory of Employment, Interes and Money» står sentralt i denne økonomien.
Blandingsøkonomiske systemer kjennetegnes av at staten prøver å påvirke økonomien gjennom ulike virkemidler og tiltak. En vanlig måte å klassifisere disse tiltakene på er denne:
1. Direkte virkemidler (lover, forskrifter, påbud o.l.)
2. Indirekte virkemidler (Subsidier og avgifter for å styre forbrukernes og produsentenes
adferd)
3. Informative tiltak (Informasjonskampanjer og f.eks. miljømerking)
4. Offentlig vare- og tjenesteprodukter (f.eks. NSB, Vinmonopolet og Televerket)
Det er i dag ikke lenger snakk om man skal benytte offentlige virkemidler i samfunnsstyringen, men hvilke virkemidler og i hvor stor grad dette er nødvendig for å nå de overordnede målene i samfunnsutviklingen. Blandingen mellom plan- og marked har aldri funnet noen «idealmix», men er en prosess som er i stadig utvikling og som forandrer seg i takt med samfunnsforholdene til enhver tid.
Årsaken til at stadig flere har begynt å ta i bruk blandingsøkonomier skyldes at den rene markedsøkonomien har flere store svakheter. Punktene under belyser noen av de største svakhetene og de vanligste problemene som oppstår i en ren markedsøkonomi: