Ansvarlig redaktør og daglig leder for OnNet AS. Utdannet Diplom økonom og -markedsfører fra NMH/BI, med mellomfag i markedskommunikasjon. I motsetning til markedsøkonomien som baserer seg på dessentrale beslutninger, forutsetter planøkonomien et sterkt «kommandosenter» hvor alle viktige beslutninger blir tatt (sentraliserte beslutninger). I en planøkonomi blir all informasjonen formidlet enten fra den enkelte bedrift til sentralmyndighetene eller fra sentralmyndighetene til den enkelte bedrift (ren rendyrket vertikal informasjonsstrøm). Det er derfor ikke noen form for direkte kommunikasjon mellom bedriftene.
I en planøkonomi bestemmer staten hva som skal produseres, hvor mye som skal produseres og hvilken pris varene og tjenestene skal ha. Det er ikke markedet som bestemmer prisene og omsatt kvantum. Markedsmekanismene er i planøkonomien satt helt ut a spill. For at en slik økonomi skal fungere forutsettes det at myndighetene har en fullstendig oversikt over behovene i markedet og hvordan disse behovene kommer til å utvikle seg i fremtiden. Samtidig må de ha en nøyaktig oversikt over tilgangen på ressursene og produksjonsteknikken i samfunnet, noe som er svært vanskelig. Dette fordi det nærmest er umulig å planlegge utviklingen av behovene i et samfunn og samtidig skape en mest mulig rasjonell produksjon som tilfredstiller disse behovene. Planøkonomi skaper uten unntak et stort sentralt byråkrati som gjør det vanskelig å omstille produksjonen i takt med markedets etterspørsel, og man mister lett oversikten hva markedet tilbyr og etterspør. Her blir prisene ikke effektive informasjonssignaler til bedriftene eller til myndighetene om hvilke behov og hvilke betalingsvillighet forbrukerne har. Det blir derfor lett et misforhold mellom hva som produseres, og hva som etterspørres.
Effektivitetsproblemene i en planøkonomi kan oppsummeres slik:
1. Problemene med informasjonsinnhenting - og behandling blir store og uhåndterlige. Administrasjonen blir stor og kostbar og legger beslag på betydelige ressurser. Det blir treghet i beslutningene, folk må stå i kø, og det blir ofte produsert for lite eller for mye av ulike varer.
2. Etterspørselspress og rasjonering, spesielt for forbruksvarer, fører til sløsing av ressurser. Husholdningene må stå i kø for å skaffe seg viktige varer. Denne tapte tiden sammen med manglende vareutvalg svekker motiveringen til å arbeide, siden det er svært få varer å få kjøpt for det man tjener.
3. Produsentene mangler motivasjonssystemer til å øke produksjonen. Økt produktivitet og innovasjoner blir ikke belønnet de som står for resultatene. De fører til at ingen ønsker å yte en innsats utenom det uvanlige for å skape bedre resultater.
4. Manglende konkurranse gjør produsentene «sløve», og resultatet blir at manglende effektivisering og rasjonalisering.
5. Siden staten eier alle produksjonsmidlene, føler ikke bedriftslederne det ansvaret for bedriften som en privateide bedriftsledere føler. Oppstår det problemer er det statens ansvar å løse dem. Deres jobb er kun å produsere det de får beskjed om fra myndighetene.
Når vi skulle velge økonomisk system rettet vi oppmerksomheten mot hvilke system som ville gi den største effektiviteten, uttrykt i høyest mulig levestandard. Valget ble markedsøkonomien, fordi land med utpregede markedsøkonomi, kunne vise til den høyeste levestandarden og de høyeste vekstratene i verden. Vårt valg var dessuten basert på våre forutsetninger - et velutviklet næringsliv og en fra før høy levestandard. Disse forutsetningene er ikke tilstede i land som er i begynnelsen av sin økonomiske utvikling (U-land).
Mange økonomer mener derfor at U-land kan oppnå en hurtigere utviklingstakt ved å benytte en mer detaljert og sentral styring enn vi har. Årsaken er forbruksutviklingen. Når levestandarden er lav, rettes etterspørselen mot dekning av de grunnleggende behovene. Dette er en meget enkel behovsstruktur som det er forholdsvis enkelt å beregne størrelsen på.
Problemene begynner først når levestandarden øker. Når de nødvendigste behovene er dekt, rettes etterspørselen mot andre varer og tjenester hvor behovene ikke føles like sterkt. Det gjør at varene ikke lenger blir så standardiserte og antall varianter øker betraktelig. Noe som gir en labil etterspørsel. I slike situasjoner fungerer detaljstyring dårlig. Ved labil etterspørsel er det umulig å vite på forhånd hva som kommer til å bli etterspurt, og i hvilke kvanta. Ved labil etterspørsel er den beste løsningen å la markedet selv bestemme hva som skal bli tilbudt. Dette fordi både forbrukerne og produsentene i prinsippet står fritt til å gjøre som de vil. Det gjør at etterspørselen (behovet) kan snu "over natta".
Marxistisk økonomi:
Den marxistiske økonomi ble utviklet av Karl Marx. Den marxistiske økonomi er i stor grad påvirket av klassikernes teorier, og da spesielt David Ricardos teorier. De klassiske økonomene var opptatt av arbeidskraftens rolle og loven om avtagende utbytte i produksjonen. Den marxistiske verdilæren antar at arbeidsinnsatsen bestemmer en vares verdi. Verdiskapningen deles mellom arbeiderne og eierne av produksjonsmidlene. Arbeidslønnen presses ned av økt konkurranse på arbeidsmarkedet, mens den merverdien arbeidskraften skaper (overskuddet) går til kapitalistene. Denne merverdien bruker så kapitalistene til å øke sine investeringer. Over tid vil dette, i følge Marx, føre til synkende avkastning på grunn av loven om avtakende utbytte, og resultatet vil bli et sammenbrudd i den markedsøkonomiske økonomien. Marx anbefalte derfor et økonomisk system med sterk sentralisert pris- og mengdestyring gjennom et kommunistisk samfunn med statseide produksjonsmidler.
Når vi ser på den økonomiske utvikling i relasjon til teoriene om klassisk økonomi og marxisme, har kapital pr. sysselsatt økt over tid. Når vi ikke har fått krise i marxistisk forstand i vår del av verden, skyldes dette økoning i produktiviteten og spesielt i arbeidsproduktiviteten. Økt produksjonsutstyr, økt kunnskap og bedre teknikk bak hver ansatt har også ført til en sterk økonomisk vekst. Dette forklarer hvorfor den økonomiske veksten ikke er blitt spist opp av befolkningsveksten. Levestandarden målt ved nasjonalprodukt pr. innbygger, har derimot økt kraftig i det siste århundre i de vestlige land. Det ser derfor ut til at det er Smith og ikke Malthus som har fått rett i sine spådommer om den økonomiske utviklingen.