Tilbudssidepolitikk har en rekke fellestrekk med nyklassisk teori fra 1920 -tallet. Disse før - keynesianske økonomene la stor vekt på tilbudssiden i sine analyser. Blant annet poengterte de at ved endringer i relative priser, ville ressursene styres mot økonomiens mest lønnsomme sektorer. I følge økonomene før Keynes var stigende priser et signal til produsentene om økt produksjon. Dette utløste et positivt skift i tilbudskurven. Ved uendret etterspørsel ville resultatet bli økt produksjon og lavere priser.

Keynesianerne beskyldes ofte for å bare være opptatt av etterspørselssiden i økonomien på grunn av tilrådningene om regulering av etterspørselen for å oppnå full sysselsetting. Tilbudssidepolitikkens resept er å utvikle belønningssystemer som styrker produksjonsgrunnlaget, dvs. unytte produksjonskapasitet og produksjonsfaktorene bedre. Hensikten er å bygge ut markedssystemene med riktige incentiver (belønningssystemer) slik at husholdningene og bedriftene tar samfunnsøkonomiske riktige beslutninger. I praksis betyr dette at man utvider markedssystemet som styringsinstrument både på produksjons- og faktormarkedene.