Fra midten av 1970 - tallet fant det sted en såkalt klassisk motrevolusjon i økonomisk teori. En gruppe økonomer som etter hvert har fått navnet «The New Classical Macroeconomists», utfordret både keynesianerne og de tradisjonelle monetaristene. De to mest fremtredende økonomene for denne nye retningen var Lucas og Barro som argumenterte for at staten ikke skal drive aktiv økonomisk politikk. Teoriene deres bygger på de samme forutsetningene som monitaristene legger til grunn, og deres teorier har uten tvil bidratt til å svekke troen på at det går an å  finstyre økonomien.

Argumentene til den klassiske motrevolusjonen er som følger: Når bedrifter, husholdninger og offentlig sektor skal planlegge, vil de tilpasse seg utviklingen i markedet både innenlands og  utlands, samt ta hensyn til myndighetenes politikk. Deres forventninger til hvordan priser, renter, valutakurser og lønninger vil utvikle seg i fremtiden, vil være avgjørende for hvilke beslutninger de treffer. Forventer de at prisene skal stige eller at valutakursene skal synke vil de justere sin adferd automatisk hevder Lucas og Barro. Markedet vil derfor endre seg raskt når økonomien kommer ut av likevekt. Lucas og Barro mener derfor at det ikke har noen hensikt å snakke om virkninger på kort og lang sikt, siden markedet meget raskt vil reagere på ustabilitet.

Hvordan forventningene i privat sektor dannes, og hvilke konsekvenser dette får for den økonomiske politikken er den vesentligste forskjellen mellom den klassiske monitarismen og den klassiske motrevolusjon.

Den vesentligste forskjellen mellom disse to retningene er med andre ord hvilket datagrunnlag de legger til grunn for beslutningene sine. Monitarismen bygger på adaptive forventninger, mens den klassiske motrevolusjonen legger til grunn rasjonelle forventninger.