I følge klassisk teori ble økonomiske oppgangstider avløst av nedgangstider etter et relativt fast mønster. Slike svingninger i økonomien kalles konjukturbølger. Forklaringene på slike svingninger bygger bl.a. på naturfenomener (uår), tiltak fra monopolistiske organisasjoner og feildosert økonomisk politikk.

Hovedbudskapet i keynesiansk politikk er at «i en økonomi hvor import og eksport er i balanse, skal summen av privat og offentlig forbruk og realinvesteringer tilpasses slik at produksjonskapasiteten blir fullt utnyttet».

Politikkoppskriften blir følgende: Forventes en internasjonal konjukturnedgang og svekket etterspørsel etter eksportvarer, bør myndighetene stimulere den innenlandske etterspørselen. I perioder med oppgang ute og gode tider i eksportnæringene, bør den internasjonale aktiviteten dempes. Keynes anbefalte at myndighetene skulle bruke finanspolitikk (statens inntekter og utgifter) for å utjevne svingninger i økonomien.

I nedgangstider bør offentlige utgifter øke sterkere enn tidligere, og skattelettelser stimulere privat forbruk og investeringer. Dermed vil etterspørselen etter varer og tjenester øke både i offentlig og privat sektor, og produksjonskapasiteten utnyttes fullt ut. Ulempen ved en slik finanspolitikk er imidlertid underskudd på offentlige budsjetter hvis politikken førers over lengre tid.

Avløses en nedgangsperiode av en internasjonal oppgang, skal den ekspansive finanspolitikken revereseres. Offentlig utgiftsvekst skal bremses og skattene økes, for å bremse veksten i privat forbruk og realinvesteringer. Dette kan gi overskudd på offentlige budsjetter igjen.

En slik holdning til budsjettunderskudd representerer et klart brudd på den klassiske tradisjonen, som anbefaler balanse på de offentlige budsjettene av frykt for statsgjeld. I praksis har det imidlertid vist seg at finanspolitikken ikke er så fleksibel som oppskriften til Keynes. Dette fordi finanspolitikken skal ivareta mange andre henyn enn stabilisering av et lands økonomiske utvikling. Derfor vil alltid forslag om å kutte ned på (veksten i) offentlige utgifter møte motstand fra ulike interessegrupper. Etter hvert som skattenivået har nærmet seg «taket» i en eller annen forstand, vil forslag om økte skatter og avgifter også være svært upopulært. Det er derfor blitt vanskelig å føre en aktiv finanspolitikk etter den keynesianske lære i en moderne økonomi.