For å løse verdenskrisen mente Keynes at staten måtte komme inn med aktive tiltak for å oppnå full sysselsetting igjen. Spesielt påpekte han statens mulighet til å påvirke utviklingen gjennom at aktiv finanspolitikk. Dvs. aktiv bruk av statens inntekter og utgifter for å påvirke den økonomiske utviklingen i landet.

Mens nyklassikerne mente at økt sparing automatisk ville føre til økte private investeringer slik at veksten kom i gang igjen, anbefalte Keynes det motsatte. Private realinvesteringer burde stimuleres og etterspørselen økes ved at staten skapte arbeidsplasser både i privat og offentlig sektor. Dette kunne skje uten forutgående sparing. Offentlige budsjettunderskudd skulle finansieres ved lån i privat sektor eller i sentralbanken. Kjernen i teorien var at staten måtte starte prosessen f.eks. med bygging av veier. Når slike offentlige prosekter fikk i gang økt produksjon og inntekt, ville dette slå ut i flere runder med økt etterspørsel. Økt sysselsetting og bedre utnyttelse av produksjons-kapasiteten ble et resultat av økning i den samlede etterspørselen.

Dette står i kontrast til Say`s lov som postulerte at når produksjon og inntekt økte, gikk hele inntektsøkningen til forbruk og sparing - som automatisk finansierte nye realinvesteringer. Dermed ville det ikke oppstå depresjoner i økonomien. I følge klassikerne ville et tilbudsoverskudd av varer og tjenester eller produksjonsfaktorer bli eliminert av fallende priser, lønninger og renter. Det kunne oppstå kortsiktige  tilpasningsproblemer med mulighet for deprisjoner, men på lang sikt ordnet markedene opp på egen hånd mente klassikerne. Keynes var ikke opptatt av slike langsiktige betraktninger, og ofte siteres hans slagord: «In the long run, we are all dead». Arbeidsledighet skulle ikke toleres selv på kort sikt. Spesielt på arbeidsmarkedene kunne det oppstå situasjoner med stivheter i prisdannelsen. Treghet i markedene og stivhet i prisene ville medføre en langvarig arbeidsledighet, og myndighetene måtte derfor gripe mer aktivt inn for å få økonomien ut av en krise.