Engelskmannen J.M. Keynes har gjennom sitt forfatterskap utøvet større innflytelse enn noen annen sosialøkonom i nyere tid. Mens Adam Smith regnes som profeten for den selvregulerende økonomien og Karl Marx profeten for den destruktive økonomien, blir John M. Keynes regnet for profeten for den selvreparerende økonomien.
Adam Smith Profeten for den selvregulerende økonomien
Karl Marx Profeten for den destruktive økonomien
John M. Keynes Profeten for den selvreparerende økonomien
J.M. Keynes var en spesiell person. I følge nobelprisvinneren Sir John Hicks var han en mann med en ekstremt aktiv forestillingsverden, en person hvis tenking aldri sto stille, men alltid sprang fremover; det var vanskelig å holde hans tempo, «du viste aldri hva han ville komme til å si».
Keynes ble aldri professor; han produserte ikke fotnoter, men ideer. Det kan vel til og med reises tvil om han var spesielt lærd. Men han hadde utvilsomt en teft og en innsikt utenom det vanlige.
I 1936 kom hans bok «The General Theory of Employment, Interes and Money» ut. Den dannet grunnlaget for vår moderne makroøkonomi, og hoved-budskapet i denne boken var at en økonomien ikke kan korrigere seg selv mot full sysselsetting, men kan forbli i en tilstand med permanent arbeidsledighet.
Keynes sine teorier må ses i sammenheng med den krisen verdensøkonomien var i når teoriene ble utviklet. I perioden fra 1929 til 1932 falt produksjonen i samfunnet med omtrent 50 %, samtidig som arbeidsledigheten økte til nærmere 20 %.
Keynes var spesielt opptatt av to spørsmål:
1. Hva bestemmer samlet produksjon ( R ) og sysselsetting ?
2. Hva kan gjøres for å løse problemene, dvs. den høye arbeidsledigheten og den lave produksjonen ?
Hvordan verdenskrisen som var på Keynes tid skulle løses var det stor uenighet om. De klassiske økonomene mente at man økonomien selv ville rette opp problemene («Den usynlige hånd»), i følge dem var løsningen på problemene derfor at man ikke skulle foreta seg noe som helt. Økonomien ville regulere seg selv og komme i likevekt igjen hvis myndighetene besinnet seg og ikke gjorde noe som helst med problemene i økonomien. Nyklassikerne mente at løsningen var å redusere lønningene. Det ville øke etterspørselen etter både arbeidskraft og ferdigproduserte produkter. Keynes var imidlertid ikke enige i disse påstandene. Keynes påpekte at hvis lønnsnivået ble redusert ville dette også redusere prisene på varene, da forbrukernes generelle kjøpekraft ville bli redusert. Dette fordi lønn ikke kun er en kostnad, men også den viktigste etterspørselsfunksjonen i økonomien.
Ansvarlig redaktør og daglig leder for OnNet AS. Utdannet Diplom økonom og -markedsfører fra NMH/BI, med mellomfag i markedskommunikasjon. 