Nyklassikernes inntektsfordelingsteori kalles for grenseproduktivitetsteorien.

Nyklassikernes grenseproduktivitetsteori går ut på at så lenge grenseproduktet > lønnskostnaden vil det lønne seg for en bedrift å øke produksjonen ved å øke arbeidsstokken. Når grenseproduktet = lønn vil det ikke lønne seg å øke produksjonen lenger.

Eksempel:

La oss anta at en bedrift produserer produkt A. Prisen bedriften får for dette produktet er Kr. 10 pr. stk. Lønnskostnaden er Kr. 700.- pr. uke pr. ansatt. La oss videre anta at det er følgende sammenheng mellom arbeidernes produktivitet/verdiskapning:

Antall                  Produksjons-      Salgs                   verdi-                  Grense -

arbeidere            mengde              pris            skapning            produkt

10                        1000                   10              Kr. 10.000

11                        1090                   10              Kr. 10.900          900

12                        1170                   10              Kr. 11.700          800

13                        1240                    10              Kr. 12.400          700

14                        1300                   10              Kr. 13.000          600

15                        1350                   10              Kr. 13.500          500

Bedriftens verdiskapning finner vi ved å gange produksjonsmengden med salgsprisen. Grenseproduktet finner vi ved ta differansen mellom to produksjonsintervall. Grenseproduktet ved å øke arbeidsstokken fra 10 til 11 personer er f.eks. (10.900 - 10.000) Kr. 900.-

Så lengde grenseproduktet er større enn arbeidernes lønn (Kr. 700) vil det lønne seg å øke arbeidsstokken. Når grenseproduktet ved å ansette en til blir lik lønnskostnaden vil det ikke lenger lønne seg lenger å ansette flere siden merkostnaden ved å ansette en til vil bli større enn merinntekten. I eksemplet over vil bedriften derfor ikke ansette mer enn 13 personer. Skal de to siste personene (nr. 14 og 15) i eksemplet over bli ansatt, må de være villig til å gå ned i lønn for at det skal være lønnsomt for bedriften å ansette dem. Nyklassikerne mente derfor at all ledighet var «frivillig» arbeidsledighet. Var de villig til å gå ned i lønn ville de få seg jobb.

Sammenhengen mellom grenseprodukt og lønnsnivå kan illustreres slik: