J.B. Say er mest kjent for sin teori om hva som bestemmer etterspørselen av varer i et marked. Denne teorien er kjent som «say`s lov».
SAY`S LOV:
Samlet tilbud = Samlet etterspørsel.
Say`s lov formuleres ofte som at «tilbudet skaper sin egen etterspørsel». En tolkning av dette er at hvis det er noen som har ledige ressurser å tilby, så vil prisene endre seg slik at kjøperene finner det i sin interesse å etterspørre dette tilbudet. Dette gjaldt også for arbeidsmarkedet. I en situasjon med arbeidsledighet ville lønningene bli presset nedover slik at bedriftene fant det lønnsomt å ansette flere. Dette ville foregå inntil lønningene var så lave at det ikke var flere arbeidere som ville arbeide til den gjeldende lønn.
Say mente at produksjonen av varer ble bestemt av hvor mye man måtte produsere for å kunne kjøpe det man trengte. Man solgte varer for å kjøpe nye varer. Dette kan illustreres slik:
Produserte man f.eks. stoler, men trengte å kjøpe bord for å overleve, ville bordprisen bestemme produksjonen av stoler. Fikk man f.eks. Kr. 1.- pr. stol man produserte, ville stolproduksjonen var to stoler pr.dag hvis det kostet 2 kroner å kjøpe et bord, og man trengte ett bord pr. dag. Steg bordprisen til 4 kroner, eller hvis man plutselig skulle få behov for 2 bord pr.dag, ville stolproduksjonen øke til fire stoler pr.dag.
Malthus mente imidletid at Say`s lov ikke holdt mål. Han mente at vi måtte se på inntektsnyttingen hos de ulike klassene for å forstå hva som bestemte etterspørselen etter forbruksvarer. Han mente at det avgjørende var hvordan klassene brukte pengene sine.
1. Arbeidsklassen.
Deres inntekt var arbeidslønnen. Siden arbeidsklassens lønn var «eksistens minimum» gikk hele lønnen deres til effektiv etterspørsel. Dvs. de kjøpte det aller mest nødvendigste.
2. Godseierne.
Deres inntekt var grunnrenten. Det vil si den jordleien de fikk av de kapitaleierne som leide jorden deres. Godseierne brukte hele grunnrenten sin til luksuskonsum. De eneste som virkelig kan påvirke etterspørselen etter forbruksvarer som ikke er livsnødvendige.
3. Kapitaleierne.
Deres inntekt var profitten. Det vil si overskuddet av deres virksomhet. Kapitaleierne bruker imidlertid ikke profitten sin til luksusforbruk, men sparer den eller investerte den i nye virksomheter. De påvirket derfor ikke etterspørselen etter forbruksvarer.
Løsningen var derfor, i følge Malthus, å øke kornskattene, da dette ville gi godseierne økte inntekter som igjen ville stimulere etterspørselen. Samtidig sim kapitaleiernes profitt ville minske. Større andel av kapitalen ville da gå til forbruk, istedefor sparing. Malthus ble av overnevnte grunn betraktet som godseiernes teoretiker.
Article Series
This article is part 6 of a 19 part series. Other articles in this series are shown below:
Ansvarlig redaktør og daglig leder for OnNet AS. Utdannet Diplom økonom og -markedsfører fra NMH/BI, med mellomfag i markedskommunikasjon. 