Den klassiske perioden strekker seg fra:

De tre hovedklassikerne er:

Disse hadde en rekke fellestrekk, og skilte seg vesentlig fra tidligere økonomer. Den mest fremtredende forskjellen er deres tro på de frie markedskreftene, og de trodde på uregulerte markedene med størst mulig frihet (laissez faire). Dette skulle føre til mest mulig effektiv økonomi. M.a.o. en videreføring av fysiokratenes tanker.

Et annen hovedtrekk er deres interesse for økonomisk vekst. De søkte stadig etter de kreftene som bestemte den økonomiske veksten. Noe som førte til at de ble spesielt interessert i å studere prissystemet og ressursallokeringen.

Andre viktige økonomer fra denne perioden er:

Den «klassiske økonomien» er først og fremst bygget på produsentkapitalisme. Den industrielle revolusjonen endret det meste av økonomiske og sosiale strukturer ettersom produksjonsmønstret ble kraftig endret. Alt vokste, og små verksteder ble til store produksjonsanlegg og fabrikker. Jordbruket ble stadig utvidet, og gårdene ble stadig større. Byene vokste også raskt ettersom behovet for arbeidskraft stadig økte. Alle disse hendelsene hadde stor betydning for utviklingen av den klassiske økonomien.

Merkantilismens tilhengere foreskrev restriksjoner i utenrikshandelen kombinert med privilegier og laugsystemer som viktigste medisin for vekst og velstand. Adam Smith gikk inn for å bruke markedsmekanismens muligheter. Samfunnet ville utvikle seg best når egeninteressene fikk råde, mente han. «Den usynlige hånd» var bedre enn «statens synlige, klønete, og griske hånd». En nasjons rikdom lå i dens evne til å produsere materielle goder, hevdet Smith. Evnen til å produksjon hang etter Smiths mening sammen med tilgangen av produksjonsfaktorer, spesielt arbeidskraft og graden av spesialisering av produksjonen.

David Ricardo la grunnlaget for teoriutviklingen innenfor internasjonal handel. Han forklarte de fordelene som lå i spesialisering av produksjonen i hvert land (teorien om komparative fortrinn). Hans grunnleggende filosofi var liberalisering av verdenshandelen, noe som synes å ha fått sterkest gjennomslagskraft i perioden etter 2.verdenskrig. Ricardo gikk imot statlige inngrep i markedsmekanismen, men var langt mer pessimistisk enn Smith når det gjaldt den økonomiske utviklingen på lang sikt. Sammen med Malthus så han på veksten i befolkningen som bekymringsfull.

Den store betydningen disse klassiske økonomenes verker fikk for den videre utviklingen av økonomifagene og politiske ideologier, slås fast i mange historiske studier. Smiths tro på det frie næringslovet og den automatiske tilpasningen som skjer i en markedsøkonomi, har hatt stor gjennomslagskraft for politiske ideologier i de siste 200 år.