Merkantilismen markerer det føydale systemets undergang, og markedsøkonomiens fødsel. Den økonomiske revolusjonen som merkantilismen satte i gang ble en lang og blodig prosess som varte til nærmere det 1800- århundre. Tidene etter år 1500 var preget av økende økonomisk aktivitet. Produksjon av varer til markedet ble viktigere, og kapitalen ble ikke lenger bare brukt til luksusforbruk. Jord og arbeidskraft ble nå en vare som man kunne kjøpe og selge fritt. Det tvang etter hvert bøndene inn til byene hvor de ble produksjonsfaktorer (arbeidskraft). Jorden ble investeringsobjekter og kapitalistene fikk en stadig viktigere rolle. Dette la grunnlaget for den industrielle revolusjonen som kom senere.

Den kapetalistiske markedsøkonomien som oppstå i merkantilismen skyldtes fire viktige faktorer:

1. Den økonomiske virksomheten ble atskillt fra staten.

Økonomien ble en «stat» i staten, hvor kapitalistene selv kunne bestemme hvordan kapitalen skulle brukes. Dette var mulig siden jord og arbeidskraft ble en vare som kunne kjøpes og selges fritt. 

2. Markedsmekanismen ble økonomens styringsmekanisme

Prisene ble nå bestemt av forskjellen mellom tilbud og etterspørsel.  Kapitalistene begynte derfor å investerte pengene sine der de største fortjenestemulighetene lå. Det resulterte i at økonomien i større grad ble styrt av markedsmekanismene, og ikke av «staten».

3. Kapital ble akkumulert som rikdom

Kapitalen ble rikdom som ble brukt til å produsere mer rikdom. Noe som førte til et mer dynamisk samfunn enn tidligere.

4. Framvekst av parlamentariske demokratier

Pararellt med at vi fikk en økonomisk revolusjon etter den føydalske perioden, fikk vi også en politisk revolusjon. Eneveldene gikk i oppløsning og vi fikk parlamentariske demokratier. Parlamentariske demokratier er imidlertid ingen forutsetning for en effektiv markedsøkonomi. Noe som Hitler Tyskland og apartheidregimet i sør-Afrika er gode eksempler på. Ekte demokrati gjør det imidlertid lettere å få til en «god markedsøkonomi».

Merkantilismen kjennetegnes av:

- Merkantilismen økte nasjonenes velstand ved å oppmuntret til økt 

  produksjon og eksport, samtidig som de prøvde å minimere eget forbruk.

  Dette siste var viktig siden merkantilistene antok at den totale velstanden i

  verden var bestemt. Økt velstand for ett land måtte derfor gå på bekostning

  av et annet land, mente merkantilistene.

- Import skulle hindres og minimaliseres ved å innføre tariffer, kvoter,

  subsidier og skatter.

- Merkantilistene forsvarte lave lønninger fordi dette ville gi

  innenriksøkonomien konkurransemessige fordeler i internasjonal handel.

  Samtidig som de trodde at lønninger over normalt nivå (eksistens minimum)

  ville resultere i redusert arbeidsinnsats, siden arbeiderne da ikke lenger

  trengte å jobbe like mye for å skaffe seg de pengene de trengte til å overleve.

- Merkantilitstene mente at de land som hadde en gunstig handelsbalanse

  ville få en økning av sin gull- og sølvbeholdning, mens de landene som hadde

  en ugunstig balanse ville få en tilsvarende reduksjon. Merkantilistene mente

  med andre ord at det var landets gull- og sølvbeholdningen som var

  indikatoren for landets rikdom.

- De var overbevist om at de land som hadde en gunstig handelsbalanse ville få

  en økning av sin import og en tilsvarende reduksjon av sin eksport. Dette

  fordi en gunstig handelsbalanse ville føre til økte priser og dermed også

  redusert konkurransekraft. De som hadde en ugunstig handelsbalanse ville

  imidlertid få den motsatte virkningen, mente de Deres generelle prisnivå ville

  da synke, og dermed gi øke landets eksport da deres produkter ville bli

  billigere å kjøpe enn de produktene som ble produsert i de landene som 

  hadde en gunstig handelsbalanse. Merkantilistene mente derfor at det ville

  være umulig for et land å opprettholde en konstant gunstig handelsbalanse.