- Platon

- Aristotles

- Homer og Hesoid

Grekerne var på denne tiden uten sammenligning det mest farende folk i Middelhavet. Ikke hadde de bare kolonisert hele Middelhavet, men også nærmest hele Svartehavet.

Samfunnet på denne tiden kan grovt sett deles inn i to klasser:

Slavesamfunnet

I oldtiden sto alle i fare for å havne i slaveri. Dette kunne skje i krig, eller man kunne bli tatt til slave av sjørøvere. Når man først var blitt slave, var det ikke lett å komme ut av slaveriet. Eieren kunne frigi slaven hvis han ønskte det, eller så kunne slaven kjøpe seg fri. Men dette hørte med til sjeldenheten. Når eieren ikke lenger hadde bruk for slaven, kunne han leie ut slaven. Det var da vanlig at slaven fikk en del av arbeidslønnen. Men som regel ble slavene solgt videre når det ikke lenger var bruk for dem. Prisen lå da på omkring en halv årslønn. Slaven kunne også kjøpes på avbetaling. Det var derfor ikke bare de rike som hadde råd til slaver eller slavinner. Staten hadde også slaver. De arbeidet som kontorpersonell, vakter og politifolk, men ble som regel satt til å utføre de verste jobbene, f.eks. i gruvene. Slavene hadde ikke stemmerett, men de hadde i hvert fall i Athen en viss rettsbeskyttelse. De kunne ikke vilkårlig drepes eller mishandles. Slavene ble betraktet som eierens eiendom, og det var eieren som alltid var formynder for slaven. Enkelte slaver oppnådde imidlertid etter hvert en slags selvstendighet, med egne boliger som de leide av slaveeierne. Men de hadde ikke lov til å eie fast eiendom.

Filosofene på denne tiden var opptatt av å prøve å skape et rettferdig samfunn. Platon, som levde ca. 400 år f.kr., mente at økonomien måtte være preget av sindighet. De næringsdrivende måtte ikke la profittbegjær eller egeninteresser bli bestemmende verken for deres produksjon eller øvrige virksomhet.

For å prøve å skape et mest mulig rettferdig samfunn utviklet Platon en teori om hvordan staten burde virke - Platons idealstat. I denne idealstaten fantes det tre klasser som alle hadde hver sine oppgaver:

Det er imidlertid klart at Platons idealstat ikke er noen beskrivelse av noen eksisterende stat, verken fra Platons tid eller vår egen. Ikke bare er dette et rigid klassesamfunn, hvor klassene skulle holdes strengt fra hverandre, men medlemmene av en klasse fikk heller ikke lov til å beskkjefte seg med annet enn det som var klassens oppgave. En leder måtte ikke drive med kjøp og salg, like lite som en næringsdrivende ikke måtte prøve å påvirke statens styre og stell. Livet innenfor hver klasse var i Platons idealstat strengt regulert.

Platons forslag innebar, i bokstavelig forstand, en kommunisme (av det latinske ordet Commuis som betyr felles) langt mer vidtgående enn den sosialismen som Karl Marx over 2000 år senere skulle skissere. Platons forslag tok heller ikke sikte på, som Marx sosialisme, å avhjelpe fattigdom og økonomisk urettferdighet. Det Platon ville med å oppheve all privat eiendom for ledere, var å fjerne grunnlaget for rivalisering, splid og personlige ambisjoner blant ledere. Når de hadde alt felles, ville de i følge Platon, føle seg som et sammensveiset fellesskap, befridd for egeninteresser og bare være opptatt med felles vel. Slavene hadde imidlertid ingen plass i Platons idealstat. Slavene fikk ikke status som mennesker, og derfor heller ingen menneskerettigheter. Slavene var en del av herrens eiendom, slik redskap eller dyr er det.

Aristotles, en annen av de store filosofene i oldtiden, var i motsetning til Platon for privat eiendom. Aristotles hovedbidrag til den økonomiske tenkningen var tanken om bytte av en handelsvare mot penger. Han mente at produksjon av handelsvarer for å tilfredstille behov var riktig og naturlig, men at produksjon av varer for å prøve å tilfredstille ubegrensede ønsker var unaturlig.

I Platons alderdomsverk, «Lovene», hevder han at kjøpmennene er nødvendige for samfunnet, men at gruppen av kjøpemenn bør være minst mulig slik at det moralske forfall som nødvendigvis følger av handelsvirksomheten, skader staten minst mulig. Platon mente med andre ord at det nærmest var umoralskt å være forretningsmann. Aristotles mente at handelsvirksomhet virker moralsk korrumperende, og han så på handelsmannen som selve prototypen på den som hadde latt seg smitte av grådighet og som kun tenkte på penger. Forestillingen om at det er heftet noe moralsk tvilsomt ved å være forretningsmann eller kjøpemenn er med andre ord en meget gammel tanke. De gamle greske filosofene så på kjøpemennene som noe i retning av et nødvendig onde. Det paradoksale er imidlertid at det ofte viser seg at de handlingene som er til størst nytte for samfunnet, er de som er moralsk tvilsomme. Eller som Adam Smith kom til å si det over tusen år senere: «Ved å følge sine egeninteresser fremmer individet normalt samfunnets interesser mer effektivt enn hvis det virker intenderer å fremme dem. Jeg kjenner ikke til mange gode resultater fra dem som forega å handle for det felles beste». Det gode samfunn synes med andre ord å være avhengig av de dårlige handlingene.