I stede for å bytte varer mot varer, bruker vi penger som et betalingsmiddel for å oppnå et bytteforhold. Vi sier derfor at penger er et byttemiddel. I tillegg har pengene en viktig funksjon som en verdi oppbevarer.

For å avgjøre hvor stor verdi et lands pengeenheten har, f.eks. den norske kronen, beregner vi pengeenhetens valutakurs. Det vil si bytteforholdet mellom norsk og utenlandsk valuta. I inflasjonstider mister imidlertid pengene noen av sine gode egenskaper som verdi oppbevarer; det virker i slike situasjoner mer fornuftig å satse på gull, diamanter, kunst, fast eiendom, frimerker, o.s.v.

Det er også vanlig i de fleste land å måle personers formue og inntekt ved å omregne de forskjellige formues- og inntektspostene til størrelser som kan måles i penger. Penger har derfor også en viktig funksjon som en regnskapsenhet.

Når vi snakker om pengenes funksjon som byttemiddel, finnes det ulike former for betalingsmidler. F.eks. pengesedler, sjekker og kredittkort. Det snevreste pengebegrepet er basispengemengden eller sentralbankpenger:

Basispengemengden er perfekt likvide betalingsmidler. Det betyr at f.eks. sedler og mynter når som helst, hvor som helst og uten tidsforsinkelser, brukes til å kjøpe varer og tjenester. I følge norsk lov kan ingen nekte å motta penger som betaling for en vare. Pengeenheten i et land er med andre ord en vel definert, homogen vare. Det kan handles over landegrenser nesten uten transaksjonskostnader, og det hersker tilnærmet full informasjon på det internasjonale valuta-markedet (markedet for kjøp av salg av de forskjellige pengeenhetene). Det er derfor vanlig å anta det på valutamarkedet hersker en nærmest perfekt fri - konkurranse markedet.